Borte bra, men hjemme best, eller var det omvendt?

Siste kveld på Lillehammer nå. Det har vært en fin uke, men hvor i all verdens land og rike har den blitt av. Jeg blir så oppgitt over at tiden bare blir borte. Jeg forstår ingenting. Jeg hadde store planer om å ha kommet godt i gang med bærekraftig utviklingsprosjektet mitt, men den gang ei. Men det er litt greit egentlig, fordi jeg kan jo gjøre som alle de andre barna og faktisk bruke den tiden vi får på skolen.

For å oppsummere ferien litt.
Jeg har for det meste vært i kjelleren til Tina. Det er som regle her jeg er når jeg er på Lillehammer, og det er fint, vi har sett mye på One Tree Hill, veldig mye. Også har vi sett andre filmer, Sverre så film med oss også, koselig. Runa kommer senere for å se mer film, kanskje Sverre også, hvis han ikke dropper oss for en fest langt borte.

Jeg har funnet ut at jeg er veldig glad i t-skjorter, ja sånne som det står fine ting på, søte ting eller meningsbærende t-skjorter. Jeg har fått en med en bie på, den er søt, jeg liker den.

Tina tvang meg til å være med på skolen sin, men det var egentlig fint, jeg er glad hun tvang meg=) Pappa kjørte meg opp til Gausdal, for det får være grenser, jeg vil ikke stå opp kl seks i ferien min.=) og når jeg kom på skolen og inn i klasserommet, hører jeg læreren til Tina si, Ja dere kjenner vel alle Kaisa, det var fra Sandefjord du var? Jo ja det er det. Ja han Ola var fra Sandefjord. (som i sangen) hehe. Jeg liker egentlig denne Mette, altså læreren. Jeg hadde grafiskundervisning med dem. Jeg liker teori. Det gjør meg glad når jeg lærer nye ting.

Da vi dro hjem kjørte vi skolebuss. De har skolebusser som ser ut som turbusser=) men jeg har aldri opplevd en skolebuss som var så stille, alle sov, hørte på musikk og var stille. Det var fint, tenk om 01-bussen hadde vært så stille. Da kunne man ha sovet ordentlig på den.

I dag har mamma og jeg bakt kake, og Tina og jeg har vært på standtorget, Tina har fått kameraet sitt i dag, og vi skulle finne en adapter, det triste var at damen i fotobutikken ikke visste hva det var for noe. Tina får bruke min lader i mens. Det blir bra. Tina kommer til å ta mange fine bilder.

I går var det koselig. Tina og jeg hadde nettopp sett på One Tree Hill, og parfymen. Og så ble vi sittende å snakke lenge på kvelden. Om alt og ingenting. Det er fint med slike samtaler. Det er ikke alle mennesker man kan snakke med alt og ingenting med, men Tina er en sånn jente, og det gjør meg glad, fordi vi er venner og jeg har kjent henne nesten hele livet, nesten så lenge som jeg har kjent Sunniva, og det er nesten et helt liv.

For øvrig så vil jeg gratulere Daniel, Anders og Ann Kristin med dagen. Det har nettopp også skjedd i ferien de har blitt 18 år, og ikke nok med det. Anders har til å med fått lappen. Han er flink. Jeg kommer ikke til å få lappen før jeg er 40, og da vil jeg sikkert ikke ha den.

I morgen bærer turen tilbake til Sandefjord. Det skal bli fint, og jeg er ikke trist heller, fordi Tina blir med meg. Og da gjør det ikke så mye å dra her ifra.

Dette ble en Tina-bloggpost innlegg, men det er ok, det er jo tross alt hennes fortjeneste at jeg liker Lillehammer så godt, nå har hun sovnet i sengen sin, hun fikk bare sove i 8 timer i natt=)

En gåtur i storgata

Den første dagen i ferien.

I går var det mandag 19. februar (gratulerer med 18 års dagen Anders)
Dagen startet som en hvilken som helst annen morgen, jeg sto opp kokte en kopp te, leste litt, men der stoppet det. Jeg ble midt i en Donald historie avbrutt av en telefon som ringer. Det var ingen andre enn Daniel. Daniel ringte nemlig for å fortelle meg at Sandefjords blad kom til å ringe meg en gang denne formiddagen, så det gjaldt å være forbedret.
Oppgitt over min ”politiske karriere” latet jeg som ingenting og bestemte meg for å fullføre planene jeg hadde for dagen. Det bar av sted og etter noen hundre menter befant jeg meg midt i Lillehammer sentrum. Der jeg gikk målrettet mot bokhandleren, hører jeg plutselig navnet mitt, og til min store overraskelse oppdager jeg Aîda som står på andre siden av gaten.
Etter at jeg har slått av en prat med den usedvanlige koselige jenta fortsetter jeg med samme mål. Og det er da telefonen ringer for andre gang denne dagen. Og min venn Daniel hadde rett. Der ble jeg telefonintervjuet mitt i storgate på Lillehammer.
(jeg har lest i avisen i dag, og dessverre har jeg nok blitt feilsitert et par ganger, og det jeg sa som jeg håpet skulle komme med, har ikke fått noen plass) men ok. Det er for øvrig når jeg går der i storgata at jeg endelig innser noe jeg burde forstått for lenge siden.

Dagen fortsetter på lillehammer bibliotek der jeg drukner i bøker om bærekraftig utvikling, norsk litteratur historie og verdens historie. Ja for det er nettopp det jeg gjør den første dagen i ferien. Og jeg er ikke redd for å innrømme det. Jeg koste meg. Nå har jeg nemlig kommet i gang med fordypningsoppgaven min og jeg har lest litt litteratur. Dessuten så har jeg endelig fått lånt Saabyes sirkus.
Senere treffer jeg mine foreldre på kafe. Der drikker vi kakao og leser avisen. Pappa vil ha oss med på skitur, men mamma vil heller sitte mer på kafe og jeg for min del hadde en avtale med Tina.
Når Tina kommer forteller hun meg om sin litt kjipe skoledag og om Dublin og Københavnturen klassen planlegger. Det minner dessverre alt for mye om planleggingen av klasseturen vår. Tina og jeg plukker opp to søte hunder på veien hjem. Det går sakte, men etter en stund har vi kommet frem til gaten vi bor i.

Hjemme lager jeg middag til mamma og pappa, de ble litt lei seg fordi den var alt for sterk, men de fikk i det minste mat. Senere tok jeg turen over gaten til Tina sin kjeller. Der satt vi fra kl sju til halv ett og så på one tree hill episoder. Det er ikke til å legge under en stol, jeg liker one tree hill, men nå må vi vente helt til torsdag før vi får se den neste episoden.

I dag har Tina og jeg vært våkne annen hver gang og i løpet av den tiden jeg har vært våken har jeg lest nøyaktig 124 sider i saabyes sirkus. Jeg er lykkelig.

En natt med svakt regn.

Tina sier at jeg skal blogge mer, Andrea sier at jeg skal blogge om noe som virkelig sjokkerer. Jeg tenker at jeg bare skal blogge nå fordi jeg venter på at mamma skal kjøre meg til Andrea.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal blogge om, men jeg bestemmer meg for å skrive og se hva som kommer ut av det.

Det har vært en slitsom uke. Men jeg har hatt det fint. Vi har hatt foto, jeg liker foto. Det er ganske artig om jeg så må si det selv. Vi hadde riktignok en fremføring på ti minutter, i mitt tilfelle femten minutter, men det gjorde ingenting.

Nå er det vinterferie, i morgen reiser jeg til Oslo. Der skal jeg leke med mine to storesøstere og jeg skal leke med Stian. Vi skal se Mars og Venus på kino. Det blir bra. Jeg liker norskefilmer. Mest fantastiske filmene i verden. =)

Søndag reiser jeg til Lillehammer. Jeg har vært på Lillehammer mange ganger. Jeg liker meg der. Tiden skal brukes på prosjektarbeid, øvelseskjøring, fotografering og soving. Se film og leke med Tina og Runa og Lise. Jeg gleder meg. Det blir kos.

Jeg tror at jeg har begynt å forstå at selv om de fleste menneskene jeg møter er mer intellektuelle enn meg selv, så betyr ikke det så mye. Jeg kan leve bra selv om jeg ikke er intellektuell. Og det er ikke så farlig at jeg ikke alltid kan argumentere godt nok i mot de jeg er uenige med. Men så lenge jeg selv er overbevist om at det jeg tror på er riktig for meg, så er det greit. Selvsagt skal jeg kunne bli overbevist og skifte mening, fordi jeg ikke tror at det er sånn at noen sitter med alle de riktige svarene. Men jeg tror at det er lurt å være litt kritisk. Og jeg tror det er greit å tenke litt over hva en selv mener, og tenke litt over hva andre sier før man går glatt for det. Uansett hvor intellektuell man er. Så det har jeg tenkt på i dag.

Nå må jeg gå å vekke mamma igjen.  

Mange mennesker vil komme å gå i livet ditt, men bare sanne venner vil ettelate seg varige sport i ditt hjerte.

 

En pessimist er et menneske som lar bakteriologene forklare hva et kyss er.

Jeg har tenkt, jeg tenker ofte. Jeg tenker på ting som ikke nødvendigvis betyr noe, men som er verdt å tenke på likevel.

På mandag sa Amund noe som gjorde meg glad. Jeg merket det inni meg. Det er en fantastisk følelse. Jeg unner alle mennesker denne følelsen. Når man blir glad på den måten er det som om alle tvangstanker og lidelser forsvinner, ikke for alltid, men så lenge følelsen varer.

Jeg tenker litt på at man må ta det man har for hånden, eller for øyet eller hva det nå enn heter. Det handler faktisk ikke alltid om å gjøre noe stort, oppnå en bragd eller bli anerkjent. Det handler om å få sine venner og nærmeste til ha det bra. Spre glede i hverdagen. Noe som får en til å smile, tenke en fin tanke eller ha det bra sammen med andre eller alene.

Men samtidig, så skal man ikke være for opptatt av det, ikke gjøre det nødvendigvis bevisst. Men fordi det faller seg naturlig.

Enkelte øyeblikk er valg-øyeblikk for hele livet.

Ja, jeg tenker på det jeg har tenkt på de siste dagene, ukene, månedene. Nemlig mitt neste skoleår. Egentlig så er det unødvendig å bruke så mye tid på det. Fordi jeg tror på en måte ikke det er så avgjørende. Mest sannsynligvis så blir det bra uansett. Vi får se hva det blir til. Jeg vil ikke tenke så mye på det.

Jeg gleder meg til studieårene. Samfunnsfag og samtidshistorie. Eller noe helt annet. Jeg vil ikke ta valget enda.

Det er snart vinterferie. Kanskje skal Linn Therese og jeg sitte 11 timer på tog til Trondheim. Det skal bli spennende. Men jeg skal uansett en tur innom Lillehammer. Den fine byen med alle de bra menneskene. Jeg gleder meg.

Til helgen skal jeg til Oslo besøke eldste søster. Det blir kos.

Nå bør jeg sove. Det er prøve i morgen.