Vi har tolv klokker i huset, likevel strekker ikke tiden til

Det finnes tider hvor man aller helst bare vil være hjemme, drikke kakao, være sammen med gode venner, lese en bok, pakke seg inn i de varmeste klærne og ikke tenke på at man må stå opp kl 06:30 for å rekke skolebussen som har store planer om å stoppe, grunnet en motorfeil under halvveis til skolen. Denne uken har vært litt sånn.

Det har kommet snø, jeg tror faktisk at den har kommet for å bli en stund, hvis den har planer om å gjenta suksessen fra i fjord, betyr det at vi har den her til april.
Det er greit det altså, så lenge temperaturen holder seg på et nivå det går ann å leve med.

Alt kan skje. Jeg er i ferd med å innse at jeg vokser opp, altså at ting forandrer seg og at ting som alltid har vært naturlig for meg, og som jeg har trodd at kommer til å være sånn for alltid kommer til å forandre seg. Det er veldig trist, men det er ingenting jeg kan gjøre noe med. Jeg kunne ønske at man kunne stoppe tiden. Bare for å rekke mer, og være mer sammen med mennesker man ikke er så mye sammen med.
Jeg forstår bedre og bedre hva som er det viktigste i livet. Det handler ikke om prestasjoner og intelligent, hvor mange bøker du har lest eller hvor du har vokst opp. Det handler om at man bruker den tiden man har fått på det som er viktig for en. Det hjelper ikke å være ekstremt dyktig og lærd hvis man ikke gjør det man liker å gjøre. Det er viktigere å være rik på opplevelser sammen med familie og venner enn å være rik på kunnskap. Det finnes selvsagt en balanse. Men man skal ikke behøve å velge. Det er skummelt, det er skummelt fordi det er så mange som setter for høye krav til seg selv, de vil oppnå det beste på alle områder. Det går ikke. En veldig vis dame sa til meg; ikke alltid gi 100 %, gi heller 90 % da får du overskudd. Det er godt nok.

Den uken her har jeg faktisk gjort ting som betyr mye for meg. Ikke noe stort og betydningsfullt for andre. Men for meg har det vært fint. Jeg har vært sammen med gamle venner, lest en bok jeg lenge har tenkt jeg skulle lese, hørt på musikk som jeg hørte på når jeg var liten og jeg har vært mye ute i naturen fotografert litt og gått turer. Det er faktisk veldig fint.

Maj Britt Andersen er en fantastisk dame som jeg elsket da jeg var liten. Jeg hørte på musikken hennes dag ut og dag inn. Satt under bordet, slik som hun synger om i en av sangene hennes. Nå har jeg børstet støv av Lp-en (så ille er det ikke, men det hadde faktisk ikke vært overraskende, Lp var faktisk fortsatt moderne i mitt hjem da jeg var liten)

Det handler om å ta kontroll over eget liv..

 

Jo mer jeg tenker på saken, dess tydligere synes det med at livet ganske enkelt er til for å leves.

Jeg har begynt å like og skrive blogg. Har aldri vært min favoritt syssel, og jeg har i utgangspunktet vært skeptisk og motvillig. Men nå, snart et år etter at jeg blogget min første post, så synes jeg det er litt greit. Jeg tror at det handlet litt om at jeg fikk byttet fra den andre, siden den drev og ødela timelineren min og gjorde som den ville.
Jeg blogger ikke videre interessante blogger, men det er heller ikke så farlig. Fordi jeg blogger fordi det er ikke direkte gøy, men det får meg til å tenke på hva dagene faktisk går med på, og det kan være fint å gå tilbake om et par måneders tid å se om man har gjort noe spennende, kanskje?
Jeg har prøvd dette med dagbok en stund, men jeg er så elendig dårlig på å håndskrift og dette med å skrive i en bok, jeg har mange og da er det ikke så enkelt å samle alt. Så derfor.

I går var det Gloppe nyttårsball.
Dagen begynte med at familien Bårdsen forsov seg, og kom for sent til busser og tog, men var ikke det verste. Jeg hadde nemlig store planer om å dra til Camilla etter skolen (siden ballet begynte kl seks, og var lagt til Stavern) men siden jeg våknet halv åtte og eneste tanken var å rekke ti på åtte bussen, så glemte jeg kjolen og alt det andre jeg skulle ha med meg. Så derfor ble det til at jeg måtte hjem etter skolen og ta buss til staveren i finstasen. Jeg har aldri følte meg som en så stor taper som jeg gjorde da. Sitte på buss med stor kjole alene, og se fortapt ut. Jeg reiste riktig nok med Sonja og Thomas, men når de er kjærester og sitter sammen, så var jeg ensom. Hehe. Men men jeg overlevde det også.

Ballet var helt greit, litt for få mennesker og kjipt at bandet begynte å spille så sent, siden bussen tilbake til Camilla gikk i ti tiden. Men ytterst koselig var det. Jeg snakket masse med Stian, (kjæresten til Kristian) han var veldig hyggelig. Og det er tydelig at de er lykkelige sammen. Det gjør meg så glad.

Det var koselig hos Camilla da vi kom ditt også. Jeg ble kjent med Marte, venninnen til Daniel som jeg har hørt så mye om. Hun var koselig, vi skal snart på kafé og diskutere mer=) Det ble ikke så mye fyll på meg, men det er jeg glad for, jeg har nemlig endelig konkludert med at det virkelig ikke er noe jeg trenger. Har aldri vært en stordrikker, som drikker ofte. Og jeg tenker at det blir bare kaos ut av det meste. Har det best når jeg tenker klart.

Jeg våknet på rommet til Camilla av en stemme som sier: fryser du Kaisa?
Camilla våknet nemlig av at jeg frøs, (ikke så rart siden Camilla sover med vinduet oppe i januar) så hun hentet en varmeflaske til meg. Jeg ble glad og den gjorde meg varm. =)

I dag har jeg hatt en fin dag. Det er slike dager som jeg har hatt i dag jeg lever for. Det er så fint å sitte litt på kafé (spesielt med mennesker som man liker veldig godt, men ikke møter så ofte) Kvelden i dag har jeg nemlig tilbrakt sammen med Kine. Vi satt på kafé og snakket om ting man opplever og gamle minner og nye minner. Det er behagelig med mennesker man kan bare være seg selv 100% med og bare være, trenger ikke være anstrengt eller tenke på at man kan finne på si noe galt eller i det hele tatt. Det er fint.

Kvelden endte hjemme hos Kine med Gullfisken. Dessverre måtte jeg bli hentet litt tidlig, men det var verdt det. Min svoger er syk så jeg måtte kjøpe yoghurt til han, slik at han får i seg litt mat, og han ble så glad. Jeg liker når mennesker blir glad for små ting.

Nå skal jeg se nytt på nytt på web-TV sammen med Katten som har kommet inn og lagt seg godt til rette i sengen min=)

 

En kvelds samtale med et klokt menneske er bedre enn ti års studier

Den følelsen man får når noe man så å si er avhengig av forsvinner, er ekstremt ekkel. Jeg snakker ikke om noe stort og uerstattelig, men noe man bruker hver dag. Jeg satt nemlig på kafé i går. Da jeg skulle ta bussen hjem oppdaget jeg at min kjære mobiltelefon var borte. (Det skal nevnes at jeg blir kraftig oppgitt over meg selv) Daniel og jeg spaserer tilbake til kafeen og til min lettelse så har Line tatt med seg telefonen min. All takk til Line. Jeg ble glad.

Nå har jeg vært uten telefon siden kl fem i går, fordi Line ikke var på skolen i dag. Men det er egentlig litt greit. Jeg tror at alle trenger perioder hvor telefonen ikke er en del av hverdagen, bare sånn for å se hvor godt man klarer seg uten. Det er klart at man må grave frem en gammel vekkeklokke og vente på busstoppet (selv om ikke bussen kommer på lenge) fordi man ikke aner hva klokken er. Men noen ganger fungerer også det. Litt deilig å vite at man kan være helt alene og gjøre absolutt ingenting uten å bli forstyrret av SMS eller telefonsamtaler. Sånn en gang i blant i alle fall, så er det bra.

Nå er en uke med utrykkshistorie ferdig. Det er synd at vi ikke har det en økt i uken. Jeg liker faget, men føler at jeg får lite ut av det. Vi fikk en fin semesteroppgave da. Så det skal bli fint å fordype seg i menneskelige utrykk på 1940-tallet.

Noen ganger, så lurer jeg på om enkelte mennesker bevisst mistolker det man sier. Ikke nødvendigvis fordi de vil det av en slem hensikt, eller mener noe vondt med det. Men bare fordi situasjonen bedrer seg eller faller seg mer naturlig. Det trenger ikke være noe stort eller betydningsfullt, men det bare er sånn. Mennesker vil sjelden komme i ubehagelige situasjoner eller bli pinelige berørt. Jeg tror det er en naturlov.

Hvis mennesker bare våget å snakke helt åpen med hverandre, ville det være betydelig færre sorger i verden.
 

Vi kom for å studere.

Å vende hodet ut i luften, for å stoppe og se, men likevel ikke oppdage, bare slippe tankene ut i den vie verden og la tiden gå i sitt eget tempo.
Det er stort sett det skoledagen min har bestått av de siste dagen. Det skal nevens at det er blandet med mye bra musikk, så det er ikke forgjeves.

Himmelen er blå, og hvis man ikke visste bedre så ser det ut som om vi befinner oss i april og ikke i januar.

Forrøverig har jeg konkludert meg frem til at når man stiller på toppen av en liste, så stiller man automatisk som ordførerkandidat. Det i seg selv er jo ganske vilt. Jeg tenker at jeg er for liten, det er egentlig litt unødig å stille og dessuten litt jeg vet ikke tullete, ekstremt? Det er egentlig helt greit, fordi RV aldri får over maks 50 stemmer i vår blå by. Så det får holde med å ha navnet sitt på listen=)

I går kjøpte jeg en diktbok, og et av diktene fikk meg til å tenke på hvordan rettsystemer fungerer i andre deler av verden. Det er skremmende å tenke på.

Vitnet
To vitne såg ein mann
Han pressa leppene mot ei kvinnes panne
To andre såg
Panna i fred
to observerte mannen
I det han forlet henne, og døste bort i sitt liv
Eit forvirra vitne svor på at alt var kvitt
En dyktig, ein, viste til ein detalj
Middagen var framleis urørd
Nokon overhøyrde eit trugande skrik
Mens andre ganga skriket i døropninga
Ein gut ikkje gammal nok til å vitne
Putta slutten av skriket i bukselomma
Endå andre venta ute for å få ein glimt av prova
Som kunne dukke opp
Ein person arbeidde trutt, bit for bit
Berre for noe å liste opp
Dei som vitna.

Jeg vet ikke hvorvidt jeg tenker riktig, men det fikk meg til å tenke på at for å få en voldtektsforbryter dømt i noen land, så må det være tre vitner og alle må være menn. Jeg synes at det er rart at man aksepterer at noe er så forkastelig. Det er så mye i verden jeg ikke forstår.

Når jeg nå snudde meg for å se meg om i klasserommet, oppdaget jeg at vi bare er 6 elever i klassen i dag. Hvor alle de andre er litt uvisst, men jeg tviler ikke et sekund på at de foretar seg noe bedre enn de fleste av oss som sitter her.
Jeg er så i tvil. Jeg prøver å resonere meg frem til hva som er det beste valget for meg neste år, men jo mer jeg tenker, desto mer er jeg i tvil. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært best om vi ikke kunne velge, fordi da måtte man jo bare ha fullført. Og jeg er ikke av dem som mener at medier og kommunikasjon er forkastelig, og at det er ille å gå her. Men jeg ser jo at andre linjer kanskje lærer litt mer enn oss. Det er litt for ustrukturert jeg har mistet litt av motivasjonen min til å jobbe iverig. Det er litt synd. Men samtidig så vil det jo bli bedre til neste år, fordi da får vi jo mye mer allemennfag og blir nødt til å jobbe mye mer enn hva vi gjør på vk1. men hvis det bare er det at jeg vil ha allmennfag som holder meg her, så er det vel like greit å gå påbygging. Jeg er så usikker. Jeg trenger råd, men det er vel best om jeg kommer frem til noe på egenhånd.

Nå får jeg komme meg tilbake til utrykkshistorie og avisens utvikling. Jeg lærer jo noe, i dag har jeg funnet ut at den første avisen i verden kom ut i Kina 1000.f. kr og at avisens navn var ”Keiserens nyheter”

Det finnes ikke hverdager! Ta følelsene tilbake. Hver dag er en fantastisk dag.

Etter langt og lenge så har jeg kommet meg hjem.

Dette har vært en helg litt uten om det vanlige. Jeg tar det fra begynnelsen.

Fredag morgen startet som vanelig, men det stoppet når jeg kom ned til byen, da gikk jeg ikke ned til rutebilstasjonen som alle andre dager, nei jeg kastet meg heller på toget og der ble jeg sittende helt til endestasjonen, hvor vi fikk en advarsel av konduktøren om å gå forsiktig. Jeg hadde nemlig kommet til et isbelagt og snøende? del av Norge. Men jeg med mine høye sko og dårlige balanse klarte ikke holde meg på beina til en hver tid. Tina sin eldre bror kom og hentet meg og kjørte meg til Gausdal Videregående skole. Der ble jeg møtt av hele klasse 2mka som hadde direktesending. Og selv om jeg ikke var på min egen skole denne dagen, så deltok jeg like aktivt som de andre elevene i klassen, nesten som produsent og i alle fall som intervjuobjekt.

Men nå til hvorfor jeg befant meg på Gausdal Videregående skole. Min venninne Tina ble 18år, og hva gjør man ikke for sin bestevenninne. =)
Hun gråt da hun fikk gaven av mine foreldre, hun trodde det var en konfekteske, men den gang ei, min pappa hadde nemlig malt et maleri av henne. Jeg blir så glad når hun blir glad.

Fredagskveld samlet vi oss i Møinichens gate 5, hvor det ble avholdt en liten feiring for Tina.

Jeg tror at hun alt i alt hadde en veldig fin attenårsdag. Riktignok var støynivået ikke så høyt og kvelden endte relativt tidlig. Men hun konkluderte med at hun ikke var så glad i alkohol.

Lørdag dro vi til langt opp dalen, nærmere bestemt til Brøttum som er langt på landet, og der fikk vi oppleve ekte bygdefest. Det var for all del koselig. Dansende mennesker og autofilinteresserte gutter. Når man klarer å koble befolkningen i verden sammen med den nye lanseringen av audi så er man ganske god. Denne gutten var nemlig med i det kjente programmet kvikt eller dobbelt som har gått på NRK i høst, han røyk ut på 6 000, men det skal sies at jeg kan mye mer om dette temaet etter å ha diskutert med han en jeg noen gang har kunnet før. Det er synd han ikke kom lengre.

Så i dag søndag har jeg brukt alt for mye tid på tog. Det tok ikke 2 timer som vanelig fra Lillehammer til Oslo, neida det tok nesten 4, og fra Oslo til Sandefjord måtte vi kjøre et lokaltog som besto av kun tre vogner, og det sier seg selv at det var dårlig plass.

Når jeg endelig kom meg til Oslo, møtte Mimir meg på togstasjonen, det var koselig å være sammen med han i dag. Selv om han er alt for iverig på å få meg inn i kommunestyret i Sandefjord. Jeg har vel konkludert med at det er greit å stille, men jeg har særdeles liten tro på å komme inn. Men den tid den sorg? Eller den som lever får se? Nei vi får vente i spenning.

Frida Karina drar til India snart. Det er trist, hun blir borte lenge. Men i dag hadde vi en verdig avskjed på en liten restaurant i en av Oslos gater, vi spiste ikke mindre enn mange små arabiske retter. Veldig bra mat. Jeg gleder meg alt til 16. mars, da kommer hun hjem=)  

Ta deg tid til å gjøre det du liker best. Det kan ikke bli for mye av det.

Selv om Stian og jeg er totalt motsetninger av hverandre, så har vi det bra når vi er sammen. Som i dag har vi sett på romantisk drama og spist vegetarpizza. Vi inngår kompromisser med hverandre. Det er fint det. Han mobber meg for min bestemor-lue, samtidig som han kaller meg for berte; siden jeg går med høye sko. Jeg vet ikke riktig, men siden det er Stian, så er det greit.

Nå drar Sindri igjen. Det er trist, han blir savnet. Men siden han kommer tilbake til påsken så er det ikke så ille. Det er jo tross alt ikke så lenge til. Dessuten så har han lovet at han skal bli flinkere til å sende mail, og da blir det bra. Hehe.

I dag ble jeg vekt av mamma på sengen med te, Donald og avisen. Det er fint å våkne sånn, selv om det var litt tidlig. Men hvordan man blir vekt betyr mye for hvordan dagen kommer til å bli. Så dagen i dag har ikke vært så verst. Jeg er snart ferdig med Tina sin 18 års gave. Jeg gleder meg til å se reaksjonen hennes når hun får den.

Stian og jeg snakket om gleder i ste. Noe av det beste som finnes er når man går rundt og ser sånne små ting som får en til å smile. Kanskje det bare er at en bestefar holder hånden til barnebarnet sitt eller man ser en gammel dame som ser koselig ut, et menneske smiler til deg eller man ser noe som får en til å tenke på noe bra. Det er noe av det fineste jeg vet om.
 

Du trenger ingen unnskyldning for å ha en hyggelig dag.

Dette er Tina. Bildet tok jeg i sommer, rett ved bruen og elven og underganger, hvor vi lekte som barn. 

Den nye bloggen. Det er jo i utgangspunktet bare dumt å skifte blogg, ganske unødvendig egentlig, men det skyldes navnet. Lille solstraale passer kanskje ikke så godt for meg lengre. Jeg liker idealtid, det er riktig nok hentet fra en av novellene til forfatteren i mitt liv, men det er også litt beskrivende.

Jeg begynte med denne bloggposten for tja tre timer siden, men i mellomtiden har jeg snakket med min kjære venninne Tina. Hun er en fantastisk jente som jeg er svært glad i. Hun ringer meg å forteller om ting som vasking av ukjente mennesker, fortapte mennesker, søte barn, hva som gjør henne glad, om fotografering om barndommen og om alt annet som gjør henne glad, eller trist. Hun snakker og jeg lytter, det er sånn. Det er litt fint. Jeg er glad i den jenta. Jeg besøker henne snart. Det skal bli fint, da blir hun 18 år og jeg har kjent henne i 13 av dem. Hun bor i nabohuset vårt på Lillehammer, mamma og pappa kaller henne Tina i det røde hus, det er selvsagt etter en bok. Mine foreldre er og forblir seg selv.

Jeg har en annen god venninne også. Hun er en fantastisk person, som ofte sier de rette tingen og hun vet hva hun skal si og gjøre for gjøre meg glad. Andrea Cornelia ga meg en liten bok. Den er så søt og jeg ble så lykkelig at jeg har den med meg overalt. Selv om jeg har lest den et par ganger nå, så forstår jeg nye ting hver gang.

For all del, jeg har mange fantastiske venner. Jeg tror jeg har de mest fantastiske vennene i hele verden. Jeg har vært heldig. Jeg er heldig.

Men når det er sagt så er ikke livet alltid en lykkelitenverden, selv om jeg alltid har levd som om det var det. Det er vanskelig å forstå seg på alt som foregår og tanker og bekymringer blir det stadig flere av. Men man lever vel tross alt bare en gang, og det er noe mange opplever.

Tina fortalte meg at hun vil at jeg skal bli journalist eller forfatter. Forfatter ville jeg bli da jeg var liten. Men jeg er sannlig ikke sikker. Jeg er ordblind og for usikker til å klare å skrive stort.

Samtale på skolen i dag.
Kaisa: men jeg har funnet ut at jeg virkelig er ordblind, da jeg skulle skrive sammenlikne i sted, så skrev jeg det med G.
Per: hm, jeg forstår ikke problemet.
Kaisa: ja, men det skrives jo med K. Jeg burde vurdere å gjøre noe med det.
Per: Det er faktisk riktig begge deler, altså både K og G.
Kaisa: åja…

Jeg vet ikke riktig jeg. Er ikke så god på ord.

Lær noe nytt og bli inspirert.