Dette er Tina. Bildet tok jeg i sommer, rett ved bruen og elven og underganger, hvor vi lekte som barn.
Den nye bloggen. Det er jo i utgangspunktet bare dumt å skifte blogg, ganske unødvendig egentlig, men det skyldes navnet. Lille solstraale passer kanskje ikke så godt for meg lengre. Jeg liker idealtid, det er riktig nok hentet fra en av novellene til forfatteren i mitt liv, men det er også litt beskrivende.
Jeg begynte med denne bloggposten for tja tre timer siden, men i mellomtiden har jeg snakket med min kjære venninne Tina. Hun er en fantastisk jente som jeg er svært glad i. Hun ringer meg å forteller om ting som vasking av ukjente mennesker, fortapte mennesker, søte barn, hva som gjør henne glad, om fotografering om barndommen og om alt annet som gjør henne glad, eller trist. Hun snakker og jeg lytter, det er sånn. Det er litt fint. Jeg er glad i den jenta. Jeg besøker henne snart. Det skal bli fint, da blir hun 18 år og jeg har kjent henne i 13 av dem. Hun bor i nabohuset vårt på Lillehammer, mamma og pappa kaller henne Tina i det røde hus, det er selvsagt etter en bok. Mine foreldre er og forblir seg selv.
Jeg har en annen god venninne også. Hun er en fantastisk person, som ofte sier de rette tingen og hun vet hva hun skal si og gjøre for gjøre meg glad. Andrea Cornelia ga meg en liten bok. Den er så søt og jeg ble så lykkelig at jeg har den med meg overalt. Selv om jeg har lest den et par ganger nå, så forstår jeg nye ting hver gang.
For all del, jeg har mange fantastiske venner. Jeg tror jeg har de mest fantastiske vennene i hele verden. Jeg har vært heldig. Jeg er heldig.
Men når det er sagt så er ikke livet alltid en lykkelitenverden, selv om jeg alltid har levd som om det var det. Det er vanskelig å forstå seg på alt som foregår og tanker og bekymringer blir det stadig flere av. Men man lever vel tross alt bare en gang, og det er noe mange opplever.
Tina fortalte meg at hun vil at jeg skal bli journalist eller forfatter. Forfatter ville jeg bli da jeg var liten. Men jeg er sannlig ikke sikker. Jeg er ordblind og for usikker til å klare å skrive stort.
Samtale på skolen i dag.
Kaisa: men jeg har funnet ut at jeg virkelig er ordblind, da jeg skulle skrive sammenlikne i sted, så skrev jeg det med G.
Per: hm, jeg forstår ikke problemet.
Kaisa: ja, men det skrives jo med K. Jeg burde vurdere å gjøre noe med det.
Per: Det er faktisk riktig begge deler, altså både K og G.
Kaisa: åja…
Jeg vet ikke riktig jeg. Er ikke så god på ord.
Lær noe nytt og bli inspirert.
Jeg begynte med denne bloggposten for tja tre timer siden, men i mellomtiden har jeg snakket med min kjære venninne Tina. Hun er en fantastisk jente som jeg er svært glad i. Hun ringer meg å forteller om ting som vasking av ukjente mennesker, fortapte mennesker, søte barn, hva som gjør henne glad, om fotografering om barndommen og om alt annet som gjør henne glad, eller trist. Hun snakker og jeg lytter, det er sånn. Det er litt fint. Jeg er glad i den jenta. Jeg besøker henne snart. Det skal bli fint, da blir hun 18 år og jeg har kjent henne i 13 av dem. Hun bor i nabohuset vårt på Lillehammer, mamma og pappa kaller henne Tina i det røde hus, det er selvsagt etter en bok. Mine foreldre er og forblir seg selv.
Jeg har en annen god venninne også. Hun er en fantastisk person, som ofte sier de rette tingen og hun vet hva hun skal si og gjøre for gjøre meg glad. Andrea Cornelia ga meg en liten bok. Den er så søt og jeg ble så lykkelig at jeg har den med meg overalt. Selv om jeg har lest den et par ganger nå, så forstår jeg nye ting hver gang.
For all del, jeg har mange fantastiske venner. Jeg tror jeg har de mest fantastiske vennene i hele verden. Jeg har vært heldig. Jeg er heldig.
Men når det er sagt så er ikke livet alltid en lykkelitenverden, selv om jeg alltid har levd som om det var det. Det er vanskelig å forstå seg på alt som foregår og tanker og bekymringer blir det stadig flere av. Men man lever vel tross alt bare en gang, og det er noe mange opplever.
Tina fortalte meg at hun vil at jeg skal bli journalist eller forfatter. Forfatter ville jeg bli da jeg var liten. Men jeg er sannlig ikke sikker. Jeg er ordblind og for usikker til å klare å skrive stort.
Samtale på skolen i dag.
Kaisa: men jeg har funnet ut at jeg virkelig er ordblind, da jeg skulle skrive sammenlikne i sted, så skrev jeg det med G.
Per: hm, jeg forstår ikke problemet.
Kaisa: ja, men det skrives jo med K. Jeg burde vurdere å gjøre noe med det.
Per: Det er faktisk riktig begge deler, altså både K og G.
Kaisa: åja…
Jeg vet ikke riktig jeg. Er ikke så god på ord.
Lær noe nytt og bli inspirert.
2 comments:
Kaisa er min beste venn =)
Jeg nyter alt du skriver og håper liksom at det aldri tar slutt !
Takk Tina. Det betyr mye for meg at du sier det. Kanskje mer en du forstår selv=) hehe.
Post a Comment