En tankefull søndag i oktober.

Noen dager er det virkelig fint å bare være. Bare være til uten noen form for bekymringer. Jeg har tenkt en del på mye forskjellig i det siste. Ikke bare det som angår mitt liv generelt, men litt sånn på alle mennesker.
Da vi var i Dublin, sa Karl Jørgen til meg; tenk at alle de menneskene her har et sted de skal til, alle har på en måte ett liv som deg og meg. Det vet vi jo egentlig, men det er bare det å tenke på det. Neste gang du handler i butikken eller kjører forbi en lastebilsjåfør, så tenk at de er mennesker med like store nettverk som alle andre, de er mennesker av denne tiden de også, og alle som en er de på vei fra eller til steder.

En annen ting jeg har tenkt litt på i det siste, noe jeg åpenbart burde ha tenkt på for flere år siden, noe jeg også ble fortalt at jeg skulle tenke på for flere år siden, er dette med å leve livet, klise kan man si, men hvem hadde brydd seg om jeg hadde hatt tre dagers fravær i fjor? Absolutt ingen, å tenke seg til hvor mye fint jeg kunne ha gjort på de tre dagene. Det er dumt at det plutselig går opp for meg nå, fordi fraværet jeg får i år vil alltid stå der. Men jeg tenker litt at hvis det hjelper resten av uken din at du sover en time ekstra en eller annen mandag, så sov den ekstra timen. Hvorfor ikke? Dessuten så er jeg litt engstelig for hvor i verden jeg befinner meg til høsten eller hvor jeg er på vei hen 4. August 2008? Hva gjør jeg da? Hva tenker jeg da, hvor skal jeg, hvem skal jeg dit sammen med? Er jeg lykkelig, er jeg fornøyd? Har jeg valgt riktig? Skal jeg jobbe eller studere, i så fall hva? Årsstudium eller begynner jeg rett på et treårig løp? Hvem vet? Jeg vet ikke.
Det er litt rart fordi alle som en vet at på et tidspunkt i livet så kommer det, og de fleste vet at det kommer dette året, men er vi mer forberedt av den grunn? Nei. Trenger vi å være mer forberedt? Nei jeg tror ikke det. Jeg tror at hvis man velger noe man vil der og da, så ville man det der og da, og ingen kan si at det er et galt valg. Det var det hjertet og hodet fortalte deg. Dessuten så skal vi studere i tre-fem år, ok da er jeg maks 24 når jeg er ferdig med utdannelsen? Og hva da? Skal jeg begynne å jobbe for å så leve med den samme jobben, eventuelt i det samme fagfeltet resten av livet? Skal jeg leve et a4 liv hvor jeg tar en halvbra utdannelse for å så få en jobb jeg aldri kunne forutsatt og så kanskje få et barn eller to, gå på foreldremøter og bringe og hente dem på fotballtreninger. Er det sånn livet skal være? Vil jeg det?
Jeg vet ikke. Alt er uforutsigbart, og det er kanskje best slik. Hadde jeg visst alt som skulle skje hadde livet vært kjedelig. Alt kan skje, og jeg blir modigere og får flere erfaringer for hver dag som går. Det er dette jeg sitter og tenker på nå i mitt stearinfylte rom med røkelse og en kopp te. Egentlig skulle jeg ha lest til en naturfagsprøve, og jeg kommer nok til å gjøre det. Det er bare så lite motiverende å lese masse å pugge det, for å så ha glemt det igjen til tirsdag.
Hvorfor skal det være avgjørende hva jeg vet om ionebindinger, og hvor mange elektroner som må være i det ytterste skallet til et atom for at det skal være lykkelig?

Jeg siterer Knut Nærum og sier; vet man ikke om man er lykkelig, så er man det.

jo nærmere man kommer ett menneske, desto mindre forstår man.

Vi kan si mye om tilværelsen, vi kan si mye om hvordan vi har det, vi kan være overfladiske og vi kan være jordnære. Jeg tror ikke det er så svart hvitt at noen er jordnære og noen overfladiske, jeg tror det kommer an på situasjonene vi befinner oss i, noen ganger ønsker vi kanskje å flykte og gjør alt for å komme oss bort så raskt som mulig, noen ganger er vi overfladiske kun for å slippe en konflikt, mens andre ganger prøver vi så godt vi kan og er villige til å ta i mot det som måtte komme.
Jeg vet egentlig ikke om jordnær og overfladisk er rette begreper i denne sammenhengen, men jeg bruker de i mangel på noe annet.

I går var en av de merkeligste dagene jeg har hatt på mangfoldige år, nei jeg har tilstadighet merkelige dager, så det er helt sikkert ikke helt sant, men den var rar, og jeg vil ikke karakterisere den som en merkelig dag av det kaliber bra dag, mer som en uforståelig dag, som jeg lenge kommer til å tenke tilbake på og ikke helt forstå meg på, men slike dager hører vel med som alt annet de også.
Dagen avsluttet jeg på jobb, det virket som om det var mye mer å gjøre enn hva det egentlig var, men egentlig så gjorde det meg ingenting, det er fint når det er ting å gjøre da blir man ikke bare sittende å tenke på hverdagen. Mennesker er fulle, mennesker som er fulle eier ikke så stor forståelse, men verst av alt de eier ikke hemninger, så lenge ting blir gjort på deres premisser så blir alt bra. Men for all del, jeg skal bare huske at hvis jeg blir skilte når jeg blir førti, så skal jeg aldri gå ut på byen å drikke meg full. Skilte damer i førtiårene burde vært utestengt fra byen.

Da Karoline og jeg gikk hjem fra byen, gikk jeg rundt framnes med henne, siden jeg hadde sykkel og hun gikk, da Karoline var midt i en samtale som omhandlet politiet og hennes møte med dem, kom det ironisk nok en politibil kjørende mot oss, han stoppet og spurte om vi hadde sett en mann på veien. Heldigvis for oss, men uheldigvis for politimannen så hadde vi ikke det. Men jeg skal innrømme at jeg var litt redd da jeg hadde sagt forvell til Karoline og hoppet på sykkelen på vei hjem, det har jo ikke akkurat vært så mange fredlige menn i framnes diskriktet i det siste. Heldigvis møtte jeg bare på en mann, og han var for full til ense at jeg syklet forbi han.

Jeg tror jeg blir nødt til å gå tilbake til leksene. Jeg føler at jeg ligger litt etter, jeg har mistet litt av min selvdisiplin, og jeg vet ikke om det er fordi jeg bare ikke klarer, eller om det er fordi en del av meg vil at jeg skal miste den.

Hverdagen bør ikke være mer komplisert enn hva vi gjør den til selv. La oss være lykkelige.

Fairytale ending

Da var nesten en hel uke gått siden jeg kom hjem fra Dublin. Jeg skulle ønske jeg hadde vært der frem til nå.

Dublin er et sted jeg anbefaler å reise til. Men reis dit med noen du er glad i. Det gjorde jeg, og jeg innså på et tidspunkt hvor lykkelig jeg er sammen med Karl Jørgen. For det første så er han verdens mest fantastiske person, for det andre så redder han høsten min og for det tredje så kunne situasjonen hvor jeg virkelig innså det, minne litt om en Disney klassiker. Uansett så slenger jeg med noen bilder fra Dublin.:)

Det er noe rart med høsten, det tar helt av, humøret svinger så mye at halvparten kunne vært nok.

I dag fikk jeg ikke lov til å ha gym, jeg ble sendt inn til dusjen. Kneet mitt har bestemt seg for å danne veske, en kul og blå merker. Det går bra nå, det bare ser litt ekkelt ut. Det er det som skjer når man vil stå på hendene rundt andre mennesker.

Nattvakter på jobben er forrøverig relativt koselige, sånn rent bortsett fra når folk bestemmer seg for å slåss rett utenfor, og når de finner ut at det er lurt å kaste alt søppelet og dressingen utenfor brygga gatekjøkken. Men det er koselig å strikke og sove i tidsperioden tolv til tre.

Om 7 måneder rømmer jeg.