jo nærmere man kommer ett menneske, desto mindre forstår man.

Vi kan si mye om tilværelsen, vi kan si mye om hvordan vi har det, vi kan være overfladiske og vi kan være jordnære. Jeg tror ikke det er så svart hvitt at noen er jordnære og noen overfladiske, jeg tror det kommer an på situasjonene vi befinner oss i, noen ganger ønsker vi kanskje å flykte og gjør alt for å komme oss bort så raskt som mulig, noen ganger er vi overfladiske kun for å slippe en konflikt, mens andre ganger prøver vi så godt vi kan og er villige til å ta i mot det som måtte komme.
Jeg vet egentlig ikke om jordnær og overfladisk er rette begreper i denne sammenhengen, men jeg bruker de i mangel på noe annet.

I går var en av de merkeligste dagene jeg har hatt på mangfoldige år, nei jeg har tilstadighet merkelige dager, så det er helt sikkert ikke helt sant, men den var rar, og jeg vil ikke karakterisere den som en merkelig dag av det kaliber bra dag, mer som en uforståelig dag, som jeg lenge kommer til å tenke tilbake på og ikke helt forstå meg på, men slike dager hører vel med som alt annet de også.
Dagen avsluttet jeg på jobb, det virket som om det var mye mer å gjøre enn hva det egentlig var, men egentlig så gjorde det meg ingenting, det er fint når det er ting å gjøre da blir man ikke bare sittende å tenke på hverdagen. Mennesker er fulle, mennesker som er fulle eier ikke så stor forståelse, men verst av alt de eier ikke hemninger, så lenge ting blir gjort på deres premisser så blir alt bra. Men for all del, jeg skal bare huske at hvis jeg blir skilte når jeg blir førti, så skal jeg aldri gå ut på byen å drikke meg full. Skilte damer i førtiårene burde vært utestengt fra byen.

Da Karoline og jeg gikk hjem fra byen, gikk jeg rundt framnes med henne, siden jeg hadde sykkel og hun gikk, da Karoline var midt i en samtale som omhandlet politiet og hennes møte med dem, kom det ironisk nok en politibil kjørende mot oss, han stoppet og spurte om vi hadde sett en mann på veien. Heldigvis for oss, men uheldigvis for politimannen så hadde vi ikke det. Men jeg skal innrømme at jeg var litt redd da jeg hadde sagt forvell til Karoline og hoppet på sykkelen på vei hjem, det har jo ikke akkurat vært så mange fredlige menn i framnes diskriktet i det siste. Heldigvis møtte jeg bare på en mann, og han var for full til ense at jeg syklet forbi han.

Jeg tror jeg blir nødt til å gå tilbake til leksene. Jeg føler at jeg ligger litt etter, jeg har mistet litt av min selvdisiplin, og jeg vet ikke om det er fordi jeg bare ikke klarer, eller om det er fordi en del av meg vil at jeg skal miste den.

Hverdagen bør ikke være mer komplisert enn hva vi gjør den til selv. La oss være lykkelige.