En tankefull søndag i oktober.

Noen dager er det virkelig fint å bare være. Bare være til uten noen form for bekymringer. Jeg har tenkt en del på mye forskjellig i det siste. Ikke bare det som angår mitt liv generelt, men litt sånn på alle mennesker.
Da vi var i Dublin, sa Karl Jørgen til meg; tenk at alle de menneskene her har et sted de skal til, alle har på en måte ett liv som deg og meg. Det vet vi jo egentlig, men det er bare det å tenke på det. Neste gang du handler i butikken eller kjører forbi en lastebilsjåfør, så tenk at de er mennesker med like store nettverk som alle andre, de er mennesker av denne tiden de også, og alle som en er de på vei fra eller til steder.

En annen ting jeg har tenkt litt på i det siste, noe jeg åpenbart burde ha tenkt på for flere år siden, noe jeg også ble fortalt at jeg skulle tenke på for flere år siden, er dette med å leve livet, klise kan man si, men hvem hadde brydd seg om jeg hadde hatt tre dagers fravær i fjor? Absolutt ingen, å tenke seg til hvor mye fint jeg kunne ha gjort på de tre dagene. Det er dumt at det plutselig går opp for meg nå, fordi fraværet jeg får i år vil alltid stå der. Men jeg tenker litt at hvis det hjelper resten av uken din at du sover en time ekstra en eller annen mandag, så sov den ekstra timen. Hvorfor ikke? Dessuten så er jeg litt engstelig for hvor i verden jeg befinner meg til høsten eller hvor jeg er på vei hen 4. August 2008? Hva gjør jeg da? Hva tenker jeg da, hvor skal jeg, hvem skal jeg dit sammen med? Er jeg lykkelig, er jeg fornøyd? Har jeg valgt riktig? Skal jeg jobbe eller studere, i så fall hva? Årsstudium eller begynner jeg rett på et treårig løp? Hvem vet? Jeg vet ikke.
Det er litt rart fordi alle som en vet at på et tidspunkt i livet så kommer det, og de fleste vet at det kommer dette året, men er vi mer forberedt av den grunn? Nei. Trenger vi å være mer forberedt? Nei jeg tror ikke det. Jeg tror at hvis man velger noe man vil der og da, så ville man det der og da, og ingen kan si at det er et galt valg. Det var det hjertet og hodet fortalte deg. Dessuten så skal vi studere i tre-fem år, ok da er jeg maks 24 når jeg er ferdig med utdannelsen? Og hva da? Skal jeg begynne å jobbe for å så leve med den samme jobben, eventuelt i det samme fagfeltet resten av livet? Skal jeg leve et a4 liv hvor jeg tar en halvbra utdannelse for å så få en jobb jeg aldri kunne forutsatt og så kanskje få et barn eller to, gå på foreldremøter og bringe og hente dem på fotballtreninger. Er det sånn livet skal være? Vil jeg det?
Jeg vet ikke. Alt er uforutsigbart, og det er kanskje best slik. Hadde jeg visst alt som skulle skje hadde livet vært kjedelig. Alt kan skje, og jeg blir modigere og får flere erfaringer for hver dag som går. Det er dette jeg sitter og tenker på nå i mitt stearinfylte rom med røkelse og en kopp te. Egentlig skulle jeg ha lest til en naturfagsprøve, og jeg kommer nok til å gjøre det. Det er bare så lite motiverende å lese masse å pugge det, for å så ha glemt det igjen til tirsdag.
Hvorfor skal det være avgjørende hva jeg vet om ionebindinger, og hvor mange elektroner som må være i det ytterste skallet til et atom for at det skal være lykkelig?

Jeg siterer Knut Nærum og sier; vet man ikke om man er lykkelig, så er man det.