En tankefull søndag i oktober.

Noen dager er det virkelig fint å bare være. Bare være til uten noen form for bekymringer. Jeg har tenkt en del på mye forskjellig i det siste. Ikke bare det som angår mitt liv generelt, men litt sånn på alle mennesker.
Da vi var i Dublin, sa Karl Jørgen til meg; tenk at alle de menneskene her har et sted de skal til, alle har på en måte ett liv som deg og meg. Det vet vi jo egentlig, men det er bare det å tenke på det. Neste gang du handler i butikken eller kjører forbi en lastebilsjåfør, så tenk at de er mennesker med like store nettverk som alle andre, de er mennesker av denne tiden de også, og alle som en er de på vei fra eller til steder.

En annen ting jeg har tenkt litt på i det siste, noe jeg åpenbart burde ha tenkt på for flere år siden, noe jeg også ble fortalt at jeg skulle tenke på for flere år siden, er dette med å leve livet, klise kan man si, men hvem hadde brydd seg om jeg hadde hatt tre dagers fravær i fjor? Absolutt ingen, å tenke seg til hvor mye fint jeg kunne ha gjort på de tre dagene. Det er dumt at det plutselig går opp for meg nå, fordi fraværet jeg får i år vil alltid stå der. Men jeg tenker litt at hvis det hjelper resten av uken din at du sover en time ekstra en eller annen mandag, så sov den ekstra timen. Hvorfor ikke? Dessuten så er jeg litt engstelig for hvor i verden jeg befinner meg til høsten eller hvor jeg er på vei hen 4. August 2008? Hva gjør jeg da? Hva tenker jeg da, hvor skal jeg, hvem skal jeg dit sammen med? Er jeg lykkelig, er jeg fornøyd? Har jeg valgt riktig? Skal jeg jobbe eller studere, i så fall hva? Årsstudium eller begynner jeg rett på et treårig løp? Hvem vet? Jeg vet ikke.
Det er litt rart fordi alle som en vet at på et tidspunkt i livet så kommer det, og de fleste vet at det kommer dette året, men er vi mer forberedt av den grunn? Nei. Trenger vi å være mer forberedt? Nei jeg tror ikke det. Jeg tror at hvis man velger noe man vil der og da, så ville man det der og da, og ingen kan si at det er et galt valg. Det var det hjertet og hodet fortalte deg. Dessuten så skal vi studere i tre-fem år, ok da er jeg maks 24 når jeg er ferdig med utdannelsen? Og hva da? Skal jeg begynne å jobbe for å så leve med den samme jobben, eventuelt i det samme fagfeltet resten av livet? Skal jeg leve et a4 liv hvor jeg tar en halvbra utdannelse for å så få en jobb jeg aldri kunne forutsatt og så kanskje få et barn eller to, gå på foreldremøter og bringe og hente dem på fotballtreninger. Er det sånn livet skal være? Vil jeg det?
Jeg vet ikke. Alt er uforutsigbart, og det er kanskje best slik. Hadde jeg visst alt som skulle skje hadde livet vært kjedelig. Alt kan skje, og jeg blir modigere og får flere erfaringer for hver dag som går. Det er dette jeg sitter og tenker på nå i mitt stearinfylte rom med røkelse og en kopp te. Egentlig skulle jeg ha lest til en naturfagsprøve, og jeg kommer nok til å gjøre det. Det er bare så lite motiverende å lese masse å pugge det, for å så ha glemt det igjen til tirsdag.
Hvorfor skal det være avgjørende hva jeg vet om ionebindinger, og hvor mange elektroner som må være i det ytterste skallet til et atom for at det skal være lykkelig?

Jeg siterer Knut Nærum og sier; vet man ikke om man er lykkelig, så er man det.

jo nærmere man kommer ett menneske, desto mindre forstår man.

Vi kan si mye om tilværelsen, vi kan si mye om hvordan vi har det, vi kan være overfladiske og vi kan være jordnære. Jeg tror ikke det er så svart hvitt at noen er jordnære og noen overfladiske, jeg tror det kommer an på situasjonene vi befinner oss i, noen ganger ønsker vi kanskje å flykte og gjør alt for å komme oss bort så raskt som mulig, noen ganger er vi overfladiske kun for å slippe en konflikt, mens andre ganger prøver vi så godt vi kan og er villige til å ta i mot det som måtte komme.
Jeg vet egentlig ikke om jordnær og overfladisk er rette begreper i denne sammenhengen, men jeg bruker de i mangel på noe annet.

I går var en av de merkeligste dagene jeg har hatt på mangfoldige år, nei jeg har tilstadighet merkelige dager, så det er helt sikkert ikke helt sant, men den var rar, og jeg vil ikke karakterisere den som en merkelig dag av det kaliber bra dag, mer som en uforståelig dag, som jeg lenge kommer til å tenke tilbake på og ikke helt forstå meg på, men slike dager hører vel med som alt annet de også.
Dagen avsluttet jeg på jobb, det virket som om det var mye mer å gjøre enn hva det egentlig var, men egentlig så gjorde det meg ingenting, det er fint når det er ting å gjøre da blir man ikke bare sittende å tenke på hverdagen. Mennesker er fulle, mennesker som er fulle eier ikke så stor forståelse, men verst av alt de eier ikke hemninger, så lenge ting blir gjort på deres premisser så blir alt bra. Men for all del, jeg skal bare huske at hvis jeg blir skilte når jeg blir førti, så skal jeg aldri gå ut på byen å drikke meg full. Skilte damer i førtiårene burde vært utestengt fra byen.

Da Karoline og jeg gikk hjem fra byen, gikk jeg rundt framnes med henne, siden jeg hadde sykkel og hun gikk, da Karoline var midt i en samtale som omhandlet politiet og hennes møte med dem, kom det ironisk nok en politibil kjørende mot oss, han stoppet og spurte om vi hadde sett en mann på veien. Heldigvis for oss, men uheldigvis for politimannen så hadde vi ikke det. Men jeg skal innrømme at jeg var litt redd da jeg hadde sagt forvell til Karoline og hoppet på sykkelen på vei hjem, det har jo ikke akkurat vært så mange fredlige menn i framnes diskriktet i det siste. Heldigvis møtte jeg bare på en mann, og han var for full til ense at jeg syklet forbi han.

Jeg tror jeg blir nødt til å gå tilbake til leksene. Jeg føler at jeg ligger litt etter, jeg har mistet litt av min selvdisiplin, og jeg vet ikke om det er fordi jeg bare ikke klarer, eller om det er fordi en del av meg vil at jeg skal miste den.

Hverdagen bør ikke være mer komplisert enn hva vi gjør den til selv. La oss være lykkelige.

Fairytale ending

Da var nesten en hel uke gått siden jeg kom hjem fra Dublin. Jeg skulle ønske jeg hadde vært der frem til nå.

Dublin er et sted jeg anbefaler å reise til. Men reis dit med noen du er glad i. Det gjorde jeg, og jeg innså på et tidspunkt hvor lykkelig jeg er sammen med Karl Jørgen. For det første så er han verdens mest fantastiske person, for det andre så redder han høsten min og for det tredje så kunne situasjonen hvor jeg virkelig innså det, minne litt om en Disney klassiker. Uansett så slenger jeg med noen bilder fra Dublin.:)

Det er noe rart med høsten, det tar helt av, humøret svinger så mye at halvparten kunne vært nok.

I dag fikk jeg ikke lov til å ha gym, jeg ble sendt inn til dusjen. Kneet mitt har bestemt seg for å danne veske, en kul og blå merker. Det går bra nå, det bare ser litt ekkelt ut. Det er det som skjer når man vil stå på hendene rundt andre mennesker.

Nattvakter på jobben er forrøverig relativt koselige, sånn rent bortsett fra når folk bestemmer seg for å slåss rett utenfor, og når de finner ut at det er lurt å kaste alt søppelet og dressingen utenfor brygga gatekjøkken. Men det er koselig å strikke og sove i tidsperioden tolv til tre.

Om 7 måneder rømmer jeg.

Hvor skal vi reise, hvor skal vi bygge et hjem?

Det må gå noen uker mellom hver gang jeg blogger. Det er rett og slett fordi jeg ikke er sikker på hva jeg skal formidle. Og hvorvidt jeg bør og eller skal formidle det. Jeg vet ikke, men mitt liv som blogger dabber av.
Nå sitter jeg på mitt nyvaskete rom, det er fint når ting er rent. Jeg fant en edderkopp, men den bar jeg forsiktig ut.

Siden sist så har jeg møtt Knut Nærum hele to ganger. Jeg elsker den mannen. Han er så koselig og så jordnær. Vi møtte han på Sandefjord rutebilstasjon og da vinket han livelig til oss, alle de andre menneskene var misunnelige på Andreas og meg Det meste av tiden går med på å jobbe med prosjektet mitt, magasinet Andras og jeg lager.

Jeg vet ikke helt, men jeg har begynt å tenke litt annerledes i det siste, sånn hvorfor gidder man å strebe etter noe man ikke vet hva er. Fordi jeg aner i alle fall ikke hva livet mitt kommer til å by på, og jeg aner ikke hva jeg jobber for, men nå har jeg begynt å tenke at jeg har det veldig bra, og da vil jeg fortsette med det. Jeg vil ikke tenke så mye på fremtiden, den kommer fort nok uansett.

Til tirsdag reiser jeg til Dublin. Jeg gleder meg. Tror det blir den koseligste turen jeg noen gang har hatt. Jeg reiser sammen med Karl Jørgen. Det skal bli fire fantastiske dager, fire etterlengtete dager.

Andrea og Bettina er fortsatt i Peru. Jeg tror de har det bra, og jeg er glad for at de har det bra. Jeg gleder meg til andre januar når jeg møter dem på en bro i Havanna. Det blir skummelt, men jeg tror det blir veldig bra også, ikke tror, jeg vet det blir bra.
Dette året er et rart år. Det er et det siste året man bor hos foreldrene sine, og det er det siste året hvor alle bor i samme by og er samlet. Om ca ti måneder er vi spredt rundt i hele verden.
Jeg lurer på hvor jeg er.

Avstand er ingenting; det er bare det første skrittet som er vanskelig.

Jeg lurer på om Madam du Def fand noen gang opplevde avstand.

Tiden går stadig, og jeg blogger hovedsakelig slik at jeg ikke skal bli drept av Tina.
Akkurat nå er kl 0354 natt til tirsdag 11. September. Jeg har nettopp stått opp, jeg vet ikke helt hvorfor eller hvordan for den saks skyld, jeg er så trøtt at jeg egentlig burde ligget langt nede i den tredje søvnfasen. Men nå er jeg våken, og det blir jeg nok frem til i kveld. Det er litt dumt å sitte våken nå, det blir en lang dag, og det vet jeg. Det er så mye mer jeg vil gjøre i dag enn det jeg egentlig kan gjøre. Jeg vil tilbringe tid med kjæresten min, noe jeg muligens kanskje kommer til å ta meg tid til, selv om jeg i utgangspunktet vet at det er en dum ide. Men jeg blir i så mye bedre humør når jeg ser han. Grunnen til at det er en dårlig ide er at jeg har så mye jeg skulle ha gjort i dag. Hovedsakelig lekser, men også så mye mer. Jeg trenger å sitte litt for meg selv, bare for å tenke litt. Tenke litt på noen ting, men også det å tenke på intet.

Jeg lurer på hvordan verdens befolkning hadde det for akkurat seks år siden. Det er seks år siden en av verdens mest medieomtalte tragedier. En del av meg har lyst til å si, en av verdens største tragedier, men jeg velger det første. Jeg tror ikke det er verdens største tragedie. Ikke fordi det ikke var trist, men jeg vet at jeg er blendet av innfallsvinkler og medieomtale.

Tiden går, og jeg er ikke helt sikker på hvor den blir av, men det går, og det er i det minste et godt tegn. Det begynner å bli høst nå. Jeg er ikke særlig glad i høsten, før elsket jeg høsten. Nå liker jeg den, men jeg blir litt stille. Men stillhet er ikke nødvendigvis negativt.

Så hva har skjedd siden sist. Mye har skjedd, men for det meste bare hverdagssysling.

Denne bloggeposten er til Tina. Jeg savner deg, og det er ikke med vilje at jeg ikke er så lett tilgengelig om dagen. Det bare blir sånn. Jeg håper vi ses snart. Jeg er lykkelig for at du har blitt kysset av en du lenge håpet å bli kysset av.

Kjærleik er ein av livets viktigaste kjenslar.

128 dager -- Hvor i verden befinner vi oss?

Det er faktisk litt rart..

Jeg er sliten i dag. Vet ikke riktig helt hvorfor.
Men jeg er litt lei meg også. Det er ikke lenge til mine to venninner drar til Peru, og blir borte i mange måneder, for å være helt nøyaktig, så kommer jeg ikke til å se dem på 128 dager. Det er mange dager. Det skal bli nedtelling.

Egentlig så skulle jeg ikke ha sett dem før 21. Januar. Men vi møtes istedenfor på Cuba. 1. Januar 2008 kl 0600, reiser jeg nemlig til Cuba for å møte dem. Vi skal møtes på en bro i Havana. Det er bare å krysse fingrene for at vi står på samme bro.
Jeg gleder meg til den dagen.

Men det begynner for alvor å gå opp for meg at det ikke er lenge før de reiser. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det blir når jeg ikke kan ringe Bettina for å spørre om hun vil se film, drikke iste og spise smågodt, eller det å ikke drikke te på kjøkkenet til Andrea, eller jogge når vi trenger å snakke om noe, eller har behov for litt frisk luft. Det skal bli rart.. Det skal blir trist. Og det går ikke an å gjøre e tingene med andre (selvsagt skal jeg drikke te og se film, men det blir ikke det samme) Jeg tror det blir en om ikke trist, så en mislykket høst, i den betydning at den blir annerledes, og jeg tror ikke det er til det bedre.

Martine er en av de søteste jeg vet om. Jeg liker Martine. Martine og jeg har planlagt at dette er høsten for en ny start. Vi skal drikke grønn te og spise frokostblanding..

Karl Jørgen befinner seg for tiden på et helt annet kontinent, langt borte, faktisk på andre siden av jordkloden.. Han er dypt savnet. Men snart kommer han hjem. Det skal bli fint. Jeg gleder meg.

Jeg tror at det er Karl Jørgen og Martine som er mine reddende engler denne høsten..

I morgen går turen til Oslo. Jeg skal leke med Frida Karina, og vi skal leke med RU folk på kvelden. Det skal bli rart, jeg vet ikke om det blir bra eller dårlig rart. Jeg tror jeg er sterkt mislikt blant dem i disse dager. Etter at jeg forlot organisasjonen, så har jeg vel heller ikke vært svært populær på den siden. Men jeg har hatt en herlig tid.

For noen få dager siden fikk jeg min første stemmeseddel i posten. Jeg tror jeg må stemme de grønne, eller SV. Men jeg liker Ordføreren vi har i dag også. I dag kjøpte han en is av meg på brygga. Han måtte vente lenge, mens jeg laget mat. Selv om det var mye å gjøre på jobb i dag, så var det ikke så verst likevel. Jeg hadde det egentlig relativt koselig.

Jeg gleder meg litt til og begynner på skolen. Men det er faktisk det siste året på videregående. Det er skremmende at det er under et år til jeg flytter hjemmefra. Og jeg aner ikke hvor jeg kommer til å ende opp, jeg vet ikke en gang hvilken landsdel det blir i, eller hvilket land, alt kan skje. Jeg lurer på hvor jeg befinner meg hen et år fra i dag. Jeg lurer på så mangt.

Nå skal jeg legge meg..

Jeg har allerede begynt å savne Andrea og Bettina..

Hva har ikke skjedd siden sist.

Jeg er fullstendig klar over det, det har gått over to måneder siden sist post. Men for meg er blogging noe jeg må gjøre i perioder, noen ganger faller jeg ut, og da også ordentlig ut. Men nå har jeg altså fått alt for mye kjeft av mine medbloggere. Og ikke at jeg forventer at denne posten blir lest, det ville vært høyst usannsynlig, men jeg skriver den enn dog.

Siden det er to måneder siden sist, så har det jo skjedd en del i min tilværelse. Men det er heller ikke slik at jeg ikke har gitt tegn fra meg på den elektroniske delen av verden, Facebook er jo en side som tok fullstendig av en periode, nå føler jeg det har dabbet litt av, men likevel er det en fin side å kommunisere med venner på.

Skolen har sluttet, og sommeren hvor regnet aldri tar slutt har begynt for alvor. Jeg for min del var på ferie i Bulgaria de to ukene det regnet mest. Noe som passet meg aldeles utmerket. Ikke det at regn er et stort problem for meg, men det har vært greit å slippe å drukne.

I Bulgaria var det vakkert, selv om jeg ikke var av de som dro på Sunny Beach for å drikke meg full, så hadde jeg det ganske bra sammen med mamma og pappa. Det var en fredlig landsby, og de lokale menneskene og miljøene var bra. Dessuten så var det mange katter og hunder der. Min mamma og jeg tok oss også en tur til Tyrkia hvor vi ble kjent med diverse teppeselgere og andre innpåslitne mennesker som ville selge oss ting. Bortsett fra det, så har de fleste som overhode kommer til å nærme seg denne bloggen, fått et kort, og vet dermed resten av historien.

Bortsett fra det, så tilbringer jeg elendig mange timer på brygga, hvor jeg i følge Andrea er hysterisk og kan minne om 17 kinesere. Jeg får inderlig håpe at ikke kundene opplever meg på samme måte, men jeg tviler i grunn ikke. Det blir greit å jobbe der frem til 15. August, men etter det så kommer det til å være et kaos uten like. Bettina avslutter da sin karriere som softisdama, og det skal ikke være greit å være en av de som er igjen på brygga da.

Resten av tiden går med på å leke med Karl Jørgen. Det er koselig. Jeg er lykkelig…

Jeg ble kjent med en finne, han var egentlig en veldig bra fyr. Han fikk meg riktignok til å jogge i 40 varmegrader, men han fikk meg også til å tenke på livet, jaja klise på klise, men han fikk det. Hva skal man svare når man ligger på stranden i en landsby syd i Bulgaria når du får spørsmålet Hva tenker du om livet?

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra en koselig kveld med Bettina. Vi så en film som var usedvanlig merkelig. Men det var fint.:)

 

Hoppende inn i en ny del av livet.

Jeg blogger lite for tiden.
Men jeg har begynt å skrive dagbok i en søt liten rosa bok med katt på. Det er egentlig litt koselig, spesielt nå som det bare står koselige ting i den. Jeg er så glad i kjæresten min.
Men for å ikke tråkke i den fare av å bare skrive sukkersøte ting som alle egentlig blir litt flaue over å høre, så skal jeg ikke gjøre det=)

Mitt siste minutt som 17, Karl Jørgen og jeg går hjem, og fordi han nektet at jeg skulle gå før kl tolv, og fordi jeg nektet å la han følge meg hjem, så befinner jeg meg i en posisjon hoppende paradis mitt siste minutt som 17. Det var ganske så fint skal jeg si dere, jeg tar det som et tegn på at jeg har hatt en fin barndom som jeg kommer til å savne, selv om jeg ikke helt har oppdaget noe stor forskjell enda, sånn rent bortsett fra at jeg kan kjøpe øl til kjæresten min og kan tenke at mamma og pappa ikke behøver å bestemme når jeg skal være hjem=)
Billappen kommer kanskje i løpet av sommeren, men jeg tror ikke at jeg skal regne med det.

På fredag ble jeg altså 18 år. Det er skummelt det. Jeg feiret den i godt selvskap. I utgangspunktet så hadde jeg ikke noe lyst til å feire, men mine venner nektet å gå med på det, så det ble stort kalas likevel. Det var veldig fint. Til å med Haakon Istre kom, så da fikk vi endelig feiret bursdagen vår sammen, det var på tide.
Jeg tror jeg har verdens beste venner, telefonen min har aldri laget så mye lyd som den gjorde i går, den satsa nesten. Men det var fint.=)

Lykkelig.

Jeg har faktisk verdens beste venner.

I går var jeg på jobb, Andrea og jeg trakk lodd, så jeg jobbet.
Men på kvelden så jeg på døden på Oslo S, jeg tror egentlig ikke at Karl Jørgen vil se norsk film fra åttitallet, men vi får si at det er greit=)

Nå skal jeg snart leke med Kine. Kine er koselig.

Lykkelige tider.

Det har gått en ganske lang stund siden siste oppdatering.
Jeg vet ikke helt hva som har skjedd med all tiden, men jeg tror den meste har gått bort på brygga og på å leke med min kjære=)
Dessuten så er jo taushet et tegn på at man er forelsket.

Det har slått meg at jeg liker hyggelige mennesker, har kanskje alltid hatt en mistanke av det, men jeg blir så glad hver gang det er hyggelige mennesker innom jobben, det blir kanskje litt i overkant når de lærer meg bulgarsk eller når de prøver å få meg til å nærmest flytte til Florida, men sånn generelt så er det så fint. Jeg begynner å kjenne igjen de faste kundene, og jeg tror sannelig de begynner å kjenne igjen meg også.
Det er spesielt en dame og en mann som har satt sine spor hos meg, hver gang de kommer innom så blir jeg litt glad, smiler litt innerst i sjelen i grunn. De er alltid like sjarmerende, de snakker afrikansk sammen, men de bruker mye mimikk, til slutt bestiller hun for han på norsk, men det er alltid den sammen isen. Dessuten så tror jeg de snart skal få barn, vet ikke om det har noe med saken å gjøre, men de ser lykkelige ut.

Når vi er inne på barn, så tror jeg det er en trend for tiden. Nå er det snart tre fra min klasse på barneskolen som er foreldre, kanskje litt tidlig, men hvis det gjør dem lykkelige så er det vel verdt det.

Jeg har hatt rare bussopplevelser i det siste, har stort sett det ganske ofte, men for noen få dager siden så sto jeg å ventet på bussen, plutselig kjører det en annen buss forbi meg og bussjåføren begynner å vinke helt voldsomt, jeg trodde et øyeblikk at han kom til å miste kontrollen på bussen, men det gikk heldigvis bra. Jeg vet ikke hvor gøy det er at bussjåfører kjenner meg igjen. Noen dager før det satt jeg alene på bussen, da den ikke kjører opp vardenbakken som den vanligvis gjør, men inn på Shell for å kjøpe en avis. Jaja det var litt sjarm i det også.

I tilegg skal jeg vel nevne at jeg gikk fra å vinne til å tape, da mener jeg virkelig tape i bowling, det gjorde egentlig ikke så mye, men det var fint at Karl Jørgen vant, han er flink, og jeg tror han ble glad=)
Jeg er spent på utfallet neste gang, tror Andreas begynner å bli litt lei seg hvis han ikke vinner snart.

Bettina fortjener alt godt i verden, jeg tror kanskje hun er den søteste jeg vet om.

På tide å komme seg bort 2

Det skal nevnes at dette har vært en av de bedre helgene i mitt liv.
Ikke bare har jeg tilbrakt den i Oslo med mennesker jeg virkelig er glad i dette inkluderer min eldste søster Leila. Vi har hatt det veldig fint. Søskenkjærlighet er ubegrenset mengder kjærlighet. Men jeg har også meldt meg ut av Rød Ungdom, ja det er fantastisk. Det tok meg bare tre år…

Dessuten så er jeg veldig glad i Karl Jørgen.=)

teksten kommer etter bildene fordi hvis ikke så ble teksten rød også måtte jeg gjøre alt på nytt, jeg skjønner lite. men men.

På tide å komme seg vekk.

Vennlige mennesker

Den som smiler istedenfor å rase, er alltid den sterkeste.

(Jeg er glad i Andrea Cornelia Falkenhaug)

Nå er påsken snart over. Det er dumt, det føles ut som om den kom i går. Men det er litt fint også, fordi nå har mamma og pappa kommet hjem igjen, og da slipper jeg å være alene.
Det er ikke så alt for galt å være alene, jeg har jo hatt katten min, vi har hatt det fint. Den ble oppgitt over meg i dag morges fordi jeg nektet å stå opp, så den vekte meg tusen ganger, så la den seg på hodeputen min og der ble den. Det er verdens beste katt. Ingen over ingen ved siden av.

Jeg har vært på jobb i dag. Det var egentlig ganske fint. Ikke spesielt mye å gjøre, og jeg måtte le av Gitte når hun kom på jobb. Hun er søt.

Men det er ikke dagen i dag jeg skal fortelle om. Det er nemlig dagen før dagen i dag.
Den ble tilbrakt i godt selvskap. Om jeg har bøyd ordet tilbrakt feil, så er det fordi jeg aldri skjønner hvordan jeg skal bøye det..
Først var jeg på jobb sammen med Camilla. Det var koselig. Camilla har lært seg å lage mat og softisen kommer seg. Det er fint.
Senere møtte jeg min gode venn Stian. Han var oppgitt over meg fordi jeg går så fort. Men det er klart jeg må gå fort, det er greit jeg har fått tildelt korte bein, men jeg klarer da å bevege dem. Uansett så kom vi hjem til meg, da tvang jeg han til å se første episode av Six feet under. Jeg tror ikke han ble overbevist. Dumt for han, dumt for han. Ja Stian du går virkelig glipp av noe. Men jeg tror han er lykkelig likevel, nå kan han se på sin elskede serie one tree hill igjen. Det skal han få lov til.
Etterpå tvang jeg han til å se på Click med meg, jeg fikk ikke med meg noen ting, den var kjedelig, så vi gadd ikke se hele. Foruten om mitt dårlige filmvalg så hadde vi det veldig koselig. Det er dumt at vi er sammen så lite som vi er, fordi vi har det bra sammen når vi først er sammen, kanskje fordi vi ikke går hverandre på nervene lenger? Fordi noen ganger så gjør vi det. Men men. Jeg gleder meg til å bo i et fargerikthus med geiten ”greitebukk” på taket, den skal hoppe, den skal hoppe mer enn alle de andre geitebukkene i nabolaget. Bare vent, vi tror nemlig at alle skal ha geiter. Stian jeg oppriktig virkelig glad i deg.

I morgen er det skole, det er rart. Jeg har ikke begynt med noen av leksene jeg hadde planer om å være ferdig med i ferien. Men det er egentlig like greit. Jeg har heller gjort ting jeg har likt. Jeg har så mange gode venner. Jeg er heldig. Jeg er glad.. Ferien har stort sett blitt tilbrakt med de menneskene jeg liker best av alle.

Jeg liker bilder tatt ut av sammenheng. Dessuten så er det bilde av det søteste barnet i verden. Hun fortjener alt.

Selv om jeg visste jeg skulle dø i morgen, ville jeg likevel plantet et epletre i dag.

Too Much Rain

Laugh when your eyes are burning
Smile when your heart is filled with pain
Sigh as you brush away your sorrow
Make a vow that it's not gonna happen again

It's not right in one life too much rain

You know the wheels keep turning
Why do the tears run down your face?
We used to hide away our feelings
But for now tell yourself it won't happen again

It's not right in one life too much rain

It's too much for anyone
Too hard for anyone
Who wants a happy and peaceful life
You've gotta learn to laugh

Smile when you're spinning round and round
Sigh as you think about tomorrow
Make a vow that your gonna be happy again

It's all right in your life no more rain

It's too much for anyone
Too hard for anyone
Who wants a happy and peaceful life
You've gotta learn to laugh

Den gang da, hver gang når.

Hvilket liv kan måle seg med dette?
Å sitte stille ved vinduet,
Se løvet falle, blomstene åpne seg
etter som årstidene kommer og går.

Det er påskeferie. Jeg er ikke i Lillesand, jeg er alltid i Lillesand i påsken, men ikke i år. I år er jeg hjemme og jobber, jobber på brygga. Det er fint det også. Men men.
I går møtte jeg min gamle mattelærer, dessverre ikke Tormod, men mattelæreren min fra videregående. Jeg ble litt lei meg inni meg. Jeg har ødelagt livet mitt pga den matten. Jeg får ikke studert hva jeg vil, og kommer til å ende opp som ingenting. Sånn hvis jeg ser negativt på det riktig nok. Det trenger jeg jo ikke. Kan være jeg finner på noe lurt. Kan være at jeg faktisk tar matte neste år også. Siden jeg ikke får noe liv uansett. Ja tror kanskje jeg skal gjøre det.

Nå er jeg snart ferdig med Six Feet Under. Har bare noen få episoder igjen. Det er litt trist, men sånn må det nok bli. Sesong fem er en fantastisk sesong.

I går fant jeg noe som minnet meg om Tina. Jeg må sende brev.
Noen ganger så er jeg litt sint, litt sint fordi Norge er et alt for langt land. Det er ikke alltid så greit det altså.

I går fikk jeg melding av min barndomsvenn, min beste barndomsvenn, Linda Terese, jeg fikk tårer i øynene når jeg leste meldingen. Jeg savner henne oppriktig. Hun flyttet til Jessheim da jeg gikk i sjetteklasse. Det var trist. Alle mine venner har egentlig flyttet fra meg. Alle kommer til å flytte langt fra meg også. Jeg tror det kanskje er på tide å flytte selv.
Dette er en sutre blogg, men noen ganger er det greit det også altså. Nei nå bare skriver jeg om ting som ikke har noe med saken å gjøre, men det får så være. Småprating kalles det på godt norsk.

Nå må jeg nesten gå. Jeg skal mate fiskene til min kommende svoger, og jeg skal møte Karl Jørgen.

Senere i kveld så kommer Linn Therese og Amund også. Det kan bli koselig. Vi kommer sikkert til å spille kort, men det får vi si er greit.

I dag på jobben løp jeg etter søplekassene, Andrea lo så mye at da jeg kom inn igjen så lå hun på gulvet.

Bildet har ingen sammenheng da, men jeg synes at det var en fin tid, eller jeg gleder meg til sommeren, og da kan jeg liksågodt poste et bilde fra den tid.

Det kommer en tid i et menneskes liv da han kan vinne lykken, hvis han griper den.

Bortkastet tid er bare tid som brukes på noe man ikke vil.

April.
April var årets andre måned i romertiden, og navnet har sannsynligvis sammenheng med det latinske ordet aperire som betyr åpne eller klargjøre.

1.april.
Narredagen
Hvem som ”oppfant” aprilspøken er usikkert, men de gamle romere, hadde narrestedet, kelnere narret hverandre under sine vårfester og i India blir tradisjonen med å narre betraktet som en eldgammel skikk. I Tyskland og Norden ble det vanelig å narre hverandre 1. april først på 1600-tallet. Narredagen er ikke bare en morsom dag: i flere land ble denne datoen betraktet som Judas’ fødselsdag og dagen var dermed en farlig dag. Blant annet mente man at djevelen var aktiv denne dagen, men heldigvis – også han kunne narres.

Nå har brygga åpnet igjen. Det er egentlig litt fint, selv om det er masse å gjøre hele tiden, så er det koselig, og jeg liker meg der. I år kan jeg forskjell på grill og wienerpølse, dessuten så er jeg ikke så redd for å ekspedere. I år har jeg allerede jobbet i nærmere 19 timer, og vi har bare hatt åpent i to dager. Dette lover godt.
Jeg har på den tiden selvsagt klart å selge en halvstekt burger og kuttet meg i fingeren sånn at det var blod over hele gulvet og meg, men det er ikke så farlig.
Jeg har jobbet med koselige mennesker. Bettina og jeg hadde gleden av å åpne i går, og i dag har Andrea og jeg hatt det koselig, og med Martine har man det alltid gøy. Fine kollegaer har jeg. Ja det har jeg faktisk, og nå begynner Kristian også. Det skal bli koselig.
Det skal bli mye jobb i påsken, men det er egentlig greit, jeg blir ikke sliten av jobb. Jeg blir sliten av skole og ting jeg ikke er motivert til. Men det er ikke så lenge igjen til ferien nå. I går trodde jeg faktisk at det var sommerferie det hadde vært fint.

Men jeg har ikke lyst til å blogge så mye lenger. Jeg vil heller se på Six feet under. Men jeg kan si at jeg har hatt en veldig fin helg. Det har vært veldig mange kjente innom jobben og det er alltid koselig. Alexandra og Sunniva var der, det var kanskje det mest koselige. Det er et barn som gjør meg glad.

Dessuten så tilbrakte jeg kvelden i går med Karl Jørgen. Det var fint. Jeg er glad..

Må ditt liv ha sin del av diamantdager

Den siste uken har vært en fin tid. Jeg er glad. Jeg tror det skyldes litt den varme luften, solen og fuglene som synger til alle døgnets tider. Og det skyldes også alle de fine menneskene som jeg har fått gleden av å dele livet med.

Jeg har tenkt litt på livet i det siste, dette kan høres klise ut, kanskje fordi det er det. Men jeg som de fleste andre tenker på hva livet vil bringe, hvorfor man er her, og hva som er mitt mål med å være her, hvor lenge jeg får være her og hvordan jeg skal bruke tiden. Jeg tror ikke det er noen riktig eller gal måte å leve livet på, jeg tror det er en måte å være lykkelig på og en måte å ikke være det. Men vi har hele tiden valg, det gjelder bare å forstå hvilket valg som fører til den største lykke. Men samtidig så er lykke en følelse som er forskjellig hos alle. Og det er godt.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har begynt å tenke mye på det, det skyldes nok Six feet under. Men serien har fått meg til å innse en rekke andre ting også, enkle ting som alle egentlig vet, men som ikke er så enkle å forstå når man lever i det, vi trenger noen som kan fortelle oss det.

Uansett har jeg funnet ut at jeg liker å blogge sånn ca en gang i uken, som en oppsummeringsblogg eller noe. Eneste nytten av det er at det får meg til å reflektere over uken og dagene som har gått. Uker og dager går så fryktelig fort.

Jeg har denne uken faktisk fått gjort en del lekser. For første gang har jeg skrevet ferdig en refleksjonslogg flere dager før deadline. Det er helt fantastisk, da slipper jeg å sitte med den i kveld. Da kan jeg gjøre noe jeg liker istedenfor. Jeg er egentlig veldig dårlig på å beregne tid. Jeg tror at jeg må sette meg på biblioteket den kommende uken og faktisk gjøre samfunnslæreprosjektet og fordype meg i førtitallet. Det kan bli bra, det kan også bli elendig dårlig. Jeg tror ikke det vil ha så veldig mye å si hva utfallet vil bli uansett.

Dessuten så er jeg så glad for at, ja hva er jeg glad for? Jeg er bare glad tror jeg, og det er egentlig litt bedre å være det enn å være glad for en spesifikk ting.

Selv om det er så vanvittig mye å gjøre for tiden. Og i tilegg kommer snart april noen som betyr at jeg har tre jobber, så tror jeg april blir en bra måned. Så blir det mai, og alle elsker mai. Så blir det juni og eksamen og plutselig så er jeg ferdig med mitt andre år på videregående. Da er det bare ett år igjen. Det derimot er en skummel tanke.

Langt om lenge og lengre enn langt?

Det var på tide å blogge igjen nå. Den siste tiden har vært en fin tid.
Den har som alt annet i livet mitt vært preget av SFU, jeg innrømmer nå at Six feet under er min favoritt serie. Det må bare bli sånn, det er så ufattelig bra. Det må ses for å forstås.

Runa er et av de søteste menneskene jeg vet om.
Hun skal tegne en tegning av Edvard til meg. Hun trenger ikke hvis hun ikke vil, jeg håper ikke at hun føler at hun må. Men hvis hun vil, kan det bli ufattelig bra.

Jeg har så mange fine venner. Jeg er glad. Andrea fylte 19 år på lørdag. Dagen ble feiret på andre siden av rehabiliteringshuset på Ranvik, nærmere bestemt hos den vakre Bettina.
Det skal sies at Andrea ble overasket over å få en tatovering i bursdagsgave. Men da vil hun alltid tenke på Marthe, Bettina og meg selv når hun ser apen med hendene foran øynene. Det er litt fint. Det er litt trist også, det er under et halvt år til Andrea og Bettina reiser til Peru. Jeg tror de vil få det fint, men jeg skal ikke slenge under en stol at det skal bli utfattelig trist også. Jeg gruer meg masse til de reiser. Jeg håper de får muligheten til å finne internett en gang i blant, om ikke så blir det lange tårevåte brev.

Men jo helgen har vært veldig bra. Fredagen ble tilbrakt hos Camilla sammen med Axel og Elisabeth. Vi hadde det ytterst koselig. Er ikke riktig sikker på om Axel koste seg like mye, men håper det. Axel og jeg klarer ikke kjøre buss, i alle fall ikke gå av den. Men vi fikk en fin tur ved kirkegården istedenfor.

Søndagen var jeg sammen med Alexandra og Sunniva. Alexandra er verden beste barn. Fantastiske lille. Vi gikk tur i regnet. Det var fint.

I dag har Karl Jørgen, Linn Therese, Amundsen og jeg laget radioprogram og reklame. Amundsen er så genial. Også er han veldig dyktig, så dyktig at vi ble ferdig i dag, og får jobbe hjemme i morgen, og vi skal faktisk jobbe hjemme onsdag og torsdag også. Fin uke Fin uke.

Selv om jeg er like oppgitt som vanlig over skolen, så er det greit. Jeg tror faktisk at jeg får litt mer ut av å jobbe hjemme enn å være på skolen. Så sant jeg ikke ser på SFU og sover, så tror jeg at jeg lærer mer også. Tror jeg lærer mer uansett når jeg tenker meg om.

Dessuten så sender jeg alle mine tanker til Andreas. Jeg håper at han ikke sliter seg ut og får varige skader. Han er flink, og jeg håper han lykkes med filmen.

Til torsdag kommer nøven min Martin, jeg gleder meg.

Må noe du gjør eller sier utgjøre en stor forskjell i en annens liv.

Må døren du banker på, åpnes for deg.

Jeg har oppdaget noe nytt, noe fantastisk, noe avhengighetsskapende, noe uten om det vanelige, noe som opptar min tid.
Jeg anbefaler det til alle mine venner og fiender. Det er fantastisk. Det er ikke ofte jeg blir avhengig av tv-serier, det har skjedd to ganger tidligere i mitt liv, men nå har Six feet under kommet for å bli. Jeg liker den serien..

Så det har seg sånn at jeg ikke har så mye annet enn det å blogge om for tiden, men jeg kan nevne noe som skjedde i går kveld. Jeg var redd.

Jeg skulle til Tjølling, nærmere bestemt til Christine for å feire bursdagen hennes. Siden Andrea og Bettina også skulle den veien, så slo vi likeså godt følge. Med stor hjelp av Christian en av Andrea sine bekjente, så kom jeg ikke bare til Tjølling, men jeg kom faktisk ditt jeg skulle også, trodde jeg riktig nok. Når jeg hadde funnet et gult hus på høyre side av veien (det skal nevnes at til å med det var vanskelig med tanke på høyre/venstre kunnskapene mine) så skulle jeg ta oppover en vei til jeg fant et jordbruk. Da dette ikke skjedde ringte jeg til Christine og etter at hun hadde forklart at jeg skulle opp en vei rett etter toglinjen så begynte jeg å bli litt engstelig, for det var ikke en hvilken som helst vei, nei det var en grusvei som førte langt inn i skogen. Og tenkt deg det å stå helt alene i mørket et sted du aldri har vært før, og du vet at du skal gå innover i en skog hvor det i hvert fall ikke er lys, og mens du står der så går bommene ned over togskinnene, og toget kommer og går raskt forbi to meter unna deg. Ja jeg var litt redd. Det var litt skummelt. Men etter hvert fant Christine ut at jeg var på feil sted, og da ble jeg heldigvis hentet og brakt til riktig sted. Hva skulle man gjort uten mobiltelefonen?

I dag stekte jeg vafler til frokost til mamma og pappa, ellers har jeg gjort lekser og sett på six feet under, og jeg har faktisk ryddet litt på rommet. Nå er det på tide å skrive b-dok.

Jeg var forresten på jobb i går, konfirmasjonsundervisningen. Stakkars en på gruppen min, han hadde helt glemt det og i går kveld ringte han meg og var lei seg, han var redd for at han ikke fikk konfirmere seg siden han ikke var der, men jeg berolighet han og sa at det skal ordnes. Jeg tror jeg reddet kvelden hans.
Jeg liker konfirmasjonsgruppen min, skulle ønske den snakket mer, men får håpe det kommer seg.

forøverig blir det nye partiet hetende rødt, jeg hadde håpet rødt valg, men det er i det minste bedre enn solidaritet.

- må du alltid være som et barn når det gjelder nysgjerrighet, fryd og iver.

Må du alltid ha venner som kan dele din latter, dine problemer og dine seirer.

Det er den store internasjonale kvinnedagen i dag. På akkurat denne tiden i fjord delte jeg ut muffins på torvet og samlet inn penger til krisesenteret for kvinner i vestfold. I dag har jeg på jobb (vaskejobben for å gjøre det ironisk) Jeg misliker å vaske når jeg må vaske kontorene til menn i femtiårene når de er der. De er koselig, og i utgangspunktet greit nok at de må jobbe med tingene sine, men når de vil ha det sånn at jeg jobber når de fortsatt jobber, så må de tåle å være ute av kontoret sitt i noen usle minutter. Men ok. Jeg elsker følelsen av å se kl bli fire på torsdager og ta beina fatt og gå hjem. Og i dag var det ekstra deilig, i dag skinte nemlig solen og det var varmt i luften.

Ettermiddagen har jeg tilbrakt med Elisabeth, Camilla og Axel. Det er fine folk. Jeg liker de godt. Til høsten skal vi lage film. Og om ikke så lenge skal vi ta en vinkveld og ha idemyldring. Camilla og Elisabeth er så søte, i dag ga de meg en liten kattelommebok i gave. Jeg ble glad. Den er sånn liten også egentlig nøkkelring, jeg har hengt den på mobilen min. Da har jeg den med meg overalt.

Jeg er generelt oppgitt over skolen for tiden. Jeg er så lei av bråk og ukonsentrasjon og lite konstruktiv jobbing. Jeg tar selvkritikk jeg gjør det, men det er vanskelig å jobbe med oppgaver som er så lite motiverende, og det er vanskelig å jobbe i et klasserom hvor ingen andre jobber. Uff. Hva skal man gjøre? Jeg ble glad i norsktimen på onsdag da. Vi hadde sånn gameldagskrivestil, og jeg likte det veldig godt. Jeg blir glad. Jeg liker å skrive, vet ikke hvor bra det blir, men jeg liker det, og det er det viktigste. Noe som minner meg på at jeg har startet på den såkalte boken min. Jeg har blitt glad i Edvard Nilsen allerede. (hovedkarakteren i boken min) Han er en kul fyr, men et stort nettverk og velstående familie, men han føler han mangler noe, helt til den dagen han møter den 40 år eldre mannen Ivar Asbjørnsen, som har en forkjærlighet for naturen og halvliterne. De to skal dra på mangfoldige turer i skog og mark sammen, og Ivar skal lære Edvard om livet. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gå, men jeg tror det kan bli en søt fortelling.

Til helgen skal det gjøres masse lekser. Det skal bli deilig å bli ferdig med en del av det, men det skal bli mye jobbing også. Dessuten skal jeg på konfirmasjonsjobben på lørdag, et slags seminar. Men det går seg vel til.

Forøvrig så er jeg blitt glad i damen ved navn Kristin Asbjørnsen. Hun synger fantastisk. Jeg anbefaler alle å høre på henne.

Jeg har endelig fått begynt på boken ”den trettede beatel” Den var riktignok utlånt på alle bibliotekene i fylket, men min gode venn Per kom til unnsetning og lånte meg hans eksemplar.
Jeg undres hva jeg hadde ønsket meg om det hadde kommet en fe til meg og sagt at jeg kunne ønske meg tre ønsker.

Må det alltid, alltid være noe du har lyst til å lære, et sted du har lyst til å resie til, noe du har lyst til å gjøre, noen du har lyst til å møte.

Vi er en del av alt som er til

Søndag fjerde mars.  

Det er en uke siden jeg kom hjem fra Lillehammer. Det har vært en slitsom uke, men relativt berikende. Er det et ord lurer jeg på?
Min venninne Tina har vært hos meg, og hun tok del i min travle hverdag. Hun burde vært her en helg, hun skulle vært her i går. Men det er ok.
Det er fint å skrive litt i dagboksjangeren, fordi da kan jeg huske tilbake på denne dagen, hvorvidt jeg vil det er uvisst. Men ok. Det er egentlig en fin dag. Jeg skal besøke Jørgen i dag. Det skal bli veldig bra, det er lenge siden jeg har sett han. Jeg husker sånn i sjuende åttende klasse så ringe jeg masse og snakket med Jørgen. Det var fint. Det var egentlig veldig fint.

Det er mye skolearbeid jeg skulle hatt gjort i dag. Jeg henger litt etter, men jeg tror alle henger litt etter.
Jeg skriver opp hva jeg må gjøre slik at jeg husker det.
- bok
- semester oppgave
- fordypningsemnet i samfunnslære
- redesign
- norsk prøve om noen uker
- Samfunnslæreoppgaver til filmen
- På engelsk og norsk?

Det er egentlig ikke så mye, men det tar tid. Jeg liker egentlig at vi har en del ting å gjøre det gjør meg glad fordi da skjønner jeg at vi lærer noe på den skolen jeg går på. Eller vi lærer noe hvis vi vil i alle fall. Jeg kan selvsagt slenge sammen noe dagen før levering, men det vil jeg ikke.

Det blir media på meg neste år. Jeg var lenge i tvil, jeg er i tvil enda, jeg er mer i tvil i dag enn jeg var i går.
Det er rart hvordan en fin hverdag kan gå over til å bli ikke trist eller dum, men tenkende. Fordi det er ikke alltid like fint å tenke hele tiden, eller jo det er egentlig det. Men man tenker over ting som har vært selvsagte og fine, også analyserer man. Jeg analyserer. Det er en dum egenskap som bare har blitt forsterket de siste årene.

Ha det gøy.
Gled deg til året som ligger foran.
Ta i mot alle gledene
Med åpne armer
Blomstene, musikken,
Alt det vakre.
Eventyrene og overraskelsene
Kjærligheten
Vennene du ennå ikke har møtt
Vær modig
Være nysgjerrig. Vær høflig
Utforsk verden.

Nå har det dessuten blitt mars, og mars er begynnelsen på våren. Det er fint.
Jeg har funnet en bok som jeg gleder meg til å lese.
Ja jeg har det bra.

Borte bra, men hjemme best, eller var det omvendt?

Siste kveld på Lillehammer nå. Det har vært en fin uke, men hvor i all verdens land og rike har den blitt av. Jeg blir så oppgitt over at tiden bare blir borte. Jeg forstår ingenting. Jeg hadde store planer om å ha kommet godt i gang med bærekraftig utviklingsprosjektet mitt, men den gang ei. Men det er litt greit egentlig, fordi jeg kan jo gjøre som alle de andre barna og faktisk bruke den tiden vi får på skolen.

For å oppsummere ferien litt.
Jeg har for det meste vært i kjelleren til Tina. Det er som regle her jeg er når jeg er på Lillehammer, og det er fint, vi har sett mye på One Tree Hill, veldig mye. Også har vi sett andre filmer, Sverre så film med oss også, koselig. Runa kommer senere for å se mer film, kanskje Sverre også, hvis han ikke dropper oss for en fest langt borte.

Jeg har funnet ut at jeg er veldig glad i t-skjorter, ja sånne som det står fine ting på, søte ting eller meningsbærende t-skjorter. Jeg har fått en med en bie på, den er søt, jeg liker den.

Tina tvang meg til å være med på skolen sin, men det var egentlig fint, jeg er glad hun tvang meg=) Pappa kjørte meg opp til Gausdal, for det får være grenser, jeg vil ikke stå opp kl seks i ferien min.=) og når jeg kom på skolen og inn i klasserommet, hører jeg læreren til Tina si, Ja dere kjenner vel alle Kaisa, det var fra Sandefjord du var? Jo ja det er det. Ja han Ola var fra Sandefjord. (som i sangen) hehe. Jeg liker egentlig denne Mette, altså læreren. Jeg hadde grafiskundervisning med dem. Jeg liker teori. Det gjør meg glad når jeg lærer nye ting.

Da vi dro hjem kjørte vi skolebuss. De har skolebusser som ser ut som turbusser=) men jeg har aldri opplevd en skolebuss som var så stille, alle sov, hørte på musikk og var stille. Det var fint, tenk om 01-bussen hadde vært så stille. Da kunne man ha sovet ordentlig på den.

I dag har mamma og jeg bakt kake, og Tina og jeg har vært på standtorget, Tina har fått kameraet sitt i dag, og vi skulle finne en adapter, det triste var at damen i fotobutikken ikke visste hva det var for noe. Tina får bruke min lader i mens. Det blir bra. Tina kommer til å ta mange fine bilder.

I går var det koselig. Tina og jeg hadde nettopp sett på One Tree Hill, og parfymen. Og så ble vi sittende å snakke lenge på kvelden. Om alt og ingenting. Det er fint med slike samtaler. Det er ikke alle mennesker man kan snakke med alt og ingenting med, men Tina er en sånn jente, og det gjør meg glad, fordi vi er venner og jeg har kjent henne nesten hele livet, nesten så lenge som jeg har kjent Sunniva, og det er nesten et helt liv.

For øvrig så vil jeg gratulere Daniel, Anders og Ann Kristin med dagen. Det har nettopp også skjedd i ferien de har blitt 18 år, og ikke nok med det. Anders har til å med fått lappen. Han er flink. Jeg kommer ikke til å få lappen før jeg er 40, og da vil jeg sikkert ikke ha den.

I morgen bærer turen tilbake til Sandefjord. Det skal bli fint, og jeg er ikke trist heller, fordi Tina blir med meg. Og da gjør det ikke så mye å dra her ifra.

Dette ble en Tina-bloggpost innlegg, men det er ok, det er jo tross alt hennes fortjeneste at jeg liker Lillehammer så godt, nå har hun sovnet i sengen sin, hun fikk bare sove i 8 timer i natt=)

En gåtur i storgata

Den første dagen i ferien.

I går var det mandag 19. februar (gratulerer med 18 års dagen Anders)
Dagen startet som en hvilken som helst annen morgen, jeg sto opp kokte en kopp te, leste litt, men der stoppet det. Jeg ble midt i en Donald historie avbrutt av en telefon som ringer. Det var ingen andre enn Daniel. Daniel ringte nemlig for å fortelle meg at Sandefjords blad kom til å ringe meg en gang denne formiddagen, så det gjaldt å være forbedret.
Oppgitt over min ”politiske karriere” latet jeg som ingenting og bestemte meg for å fullføre planene jeg hadde for dagen. Det bar av sted og etter noen hundre menter befant jeg meg midt i Lillehammer sentrum. Der jeg gikk målrettet mot bokhandleren, hører jeg plutselig navnet mitt, og til min store overraskelse oppdager jeg Aîda som står på andre siden av gaten.
Etter at jeg har slått av en prat med den usedvanlige koselige jenta fortsetter jeg med samme mål. Og det er da telefonen ringer for andre gang denne dagen. Og min venn Daniel hadde rett. Der ble jeg telefonintervjuet mitt i storgate på Lillehammer.
(jeg har lest i avisen i dag, og dessverre har jeg nok blitt feilsitert et par ganger, og det jeg sa som jeg håpet skulle komme med, har ikke fått noen plass) men ok. Det er for øvrig når jeg går der i storgata at jeg endelig innser noe jeg burde forstått for lenge siden.

Dagen fortsetter på lillehammer bibliotek der jeg drukner i bøker om bærekraftig utvikling, norsk litteratur historie og verdens historie. Ja for det er nettopp det jeg gjør den første dagen i ferien. Og jeg er ikke redd for å innrømme det. Jeg koste meg. Nå har jeg nemlig kommet i gang med fordypningsoppgaven min og jeg har lest litt litteratur. Dessuten så har jeg endelig fått lånt Saabyes sirkus.
Senere treffer jeg mine foreldre på kafe. Der drikker vi kakao og leser avisen. Pappa vil ha oss med på skitur, men mamma vil heller sitte mer på kafe og jeg for min del hadde en avtale med Tina.
Når Tina kommer forteller hun meg om sin litt kjipe skoledag og om Dublin og Københavnturen klassen planlegger. Det minner dessverre alt for mye om planleggingen av klasseturen vår. Tina og jeg plukker opp to søte hunder på veien hjem. Det går sakte, men etter en stund har vi kommet frem til gaten vi bor i.

Hjemme lager jeg middag til mamma og pappa, de ble litt lei seg fordi den var alt for sterk, men de fikk i det minste mat. Senere tok jeg turen over gaten til Tina sin kjeller. Der satt vi fra kl sju til halv ett og så på one tree hill episoder. Det er ikke til å legge under en stol, jeg liker one tree hill, men nå må vi vente helt til torsdag før vi får se den neste episoden.

I dag har Tina og jeg vært våkne annen hver gang og i løpet av den tiden jeg har vært våken har jeg lest nøyaktig 124 sider i saabyes sirkus. Jeg er lykkelig.

En natt med svakt regn.

Tina sier at jeg skal blogge mer, Andrea sier at jeg skal blogge om noe som virkelig sjokkerer. Jeg tenker at jeg bare skal blogge nå fordi jeg venter på at mamma skal kjøre meg til Andrea.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal blogge om, men jeg bestemmer meg for å skrive og se hva som kommer ut av det.

Det har vært en slitsom uke. Men jeg har hatt det fint. Vi har hatt foto, jeg liker foto. Det er ganske artig om jeg så må si det selv. Vi hadde riktignok en fremføring på ti minutter, i mitt tilfelle femten minutter, men det gjorde ingenting.

Nå er det vinterferie, i morgen reiser jeg til Oslo. Der skal jeg leke med mine to storesøstere og jeg skal leke med Stian. Vi skal se Mars og Venus på kino. Det blir bra. Jeg liker norskefilmer. Mest fantastiske filmene i verden. =)

Søndag reiser jeg til Lillehammer. Jeg har vært på Lillehammer mange ganger. Jeg liker meg der. Tiden skal brukes på prosjektarbeid, øvelseskjøring, fotografering og soving. Se film og leke med Tina og Runa og Lise. Jeg gleder meg. Det blir kos.

Jeg tror at jeg har begynt å forstå at selv om de fleste menneskene jeg møter er mer intellektuelle enn meg selv, så betyr ikke det så mye. Jeg kan leve bra selv om jeg ikke er intellektuell. Og det er ikke så farlig at jeg ikke alltid kan argumentere godt nok i mot de jeg er uenige med. Men så lenge jeg selv er overbevist om at det jeg tror på er riktig for meg, så er det greit. Selvsagt skal jeg kunne bli overbevist og skifte mening, fordi jeg ikke tror at det er sånn at noen sitter med alle de riktige svarene. Men jeg tror at det er lurt å være litt kritisk. Og jeg tror det er greit å tenke litt over hva en selv mener, og tenke litt over hva andre sier før man går glatt for det. Uansett hvor intellektuell man er. Så det har jeg tenkt på i dag.

Nå må jeg gå å vekke mamma igjen.  

Mange mennesker vil komme å gå i livet ditt, men bare sanne venner vil ettelate seg varige sport i ditt hjerte.

 

En pessimist er et menneske som lar bakteriologene forklare hva et kyss er.

Jeg har tenkt, jeg tenker ofte. Jeg tenker på ting som ikke nødvendigvis betyr noe, men som er verdt å tenke på likevel.

På mandag sa Amund noe som gjorde meg glad. Jeg merket det inni meg. Det er en fantastisk følelse. Jeg unner alle mennesker denne følelsen. Når man blir glad på den måten er det som om alle tvangstanker og lidelser forsvinner, ikke for alltid, men så lenge følelsen varer.

Jeg tenker litt på at man må ta det man har for hånden, eller for øyet eller hva det nå enn heter. Det handler faktisk ikke alltid om å gjøre noe stort, oppnå en bragd eller bli anerkjent. Det handler om å få sine venner og nærmeste til ha det bra. Spre glede i hverdagen. Noe som får en til å smile, tenke en fin tanke eller ha det bra sammen med andre eller alene.

Men samtidig, så skal man ikke være for opptatt av det, ikke gjøre det nødvendigvis bevisst. Men fordi det faller seg naturlig.

Enkelte øyeblikk er valg-øyeblikk for hele livet.

Ja, jeg tenker på det jeg har tenkt på de siste dagene, ukene, månedene. Nemlig mitt neste skoleår. Egentlig så er det unødvendig å bruke så mye tid på det. Fordi jeg tror på en måte ikke det er så avgjørende. Mest sannsynligvis så blir det bra uansett. Vi får se hva det blir til. Jeg vil ikke tenke så mye på det.

Jeg gleder meg til studieårene. Samfunnsfag og samtidshistorie. Eller noe helt annet. Jeg vil ikke ta valget enda.

Det er snart vinterferie. Kanskje skal Linn Therese og jeg sitte 11 timer på tog til Trondheim. Det skal bli spennende. Men jeg skal uansett en tur innom Lillehammer. Den fine byen med alle de bra menneskene. Jeg gleder meg.

Til helgen skal jeg til Oslo besøke eldste søster. Det blir kos.

Nå bør jeg sove. Det er prøve i morgen.  

Vi har tolv klokker i huset, likevel strekker ikke tiden til

Det finnes tider hvor man aller helst bare vil være hjemme, drikke kakao, være sammen med gode venner, lese en bok, pakke seg inn i de varmeste klærne og ikke tenke på at man må stå opp kl 06:30 for å rekke skolebussen som har store planer om å stoppe, grunnet en motorfeil under halvveis til skolen. Denne uken har vært litt sånn.

Det har kommet snø, jeg tror faktisk at den har kommet for å bli en stund, hvis den har planer om å gjenta suksessen fra i fjord, betyr det at vi har den her til april.
Det er greit det altså, så lenge temperaturen holder seg på et nivå det går ann å leve med.

Alt kan skje. Jeg er i ferd med å innse at jeg vokser opp, altså at ting forandrer seg og at ting som alltid har vært naturlig for meg, og som jeg har trodd at kommer til å være sånn for alltid kommer til å forandre seg. Det er veldig trist, men det er ingenting jeg kan gjøre noe med. Jeg kunne ønske at man kunne stoppe tiden. Bare for å rekke mer, og være mer sammen med mennesker man ikke er så mye sammen med.
Jeg forstår bedre og bedre hva som er det viktigste i livet. Det handler ikke om prestasjoner og intelligent, hvor mange bøker du har lest eller hvor du har vokst opp. Det handler om at man bruker den tiden man har fått på det som er viktig for en. Det hjelper ikke å være ekstremt dyktig og lærd hvis man ikke gjør det man liker å gjøre. Det er viktigere å være rik på opplevelser sammen med familie og venner enn å være rik på kunnskap. Det finnes selvsagt en balanse. Men man skal ikke behøve å velge. Det er skummelt, det er skummelt fordi det er så mange som setter for høye krav til seg selv, de vil oppnå det beste på alle områder. Det går ikke. En veldig vis dame sa til meg; ikke alltid gi 100 %, gi heller 90 % da får du overskudd. Det er godt nok.

Den uken her har jeg faktisk gjort ting som betyr mye for meg. Ikke noe stort og betydningsfullt for andre. Men for meg har det vært fint. Jeg har vært sammen med gamle venner, lest en bok jeg lenge har tenkt jeg skulle lese, hørt på musikk som jeg hørte på når jeg var liten og jeg har vært mye ute i naturen fotografert litt og gått turer. Det er faktisk veldig fint.

Maj Britt Andersen er en fantastisk dame som jeg elsket da jeg var liten. Jeg hørte på musikken hennes dag ut og dag inn. Satt under bordet, slik som hun synger om i en av sangene hennes. Nå har jeg børstet støv av Lp-en (så ille er det ikke, men det hadde faktisk ikke vært overraskende, Lp var faktisk fortsatt moderne i mitt hjem da jeg var liten)

Det handler om å ta kontroll over eget liv..

 

Jo mer jeg tenker på saken, dess tydligere synes det med at livet ganske enkelt er til for å leves.

Jeg har begynt å like og skrive blogg. Har aldri vært min favoritt syssel, og jeg har i utgangspunktet vært skeptisk og motvillig. Men nå, snart et år etter at jeg blogget min første post, så synes jeg det er litt greit. Jeg tror at det handlet litt om at jeg fikk byttet fra den andre, siden den drev og ødela timelineren min og gjorde som den ville.
Jeg blogger ikke videre interessante blogger, men det er heller ikke så farlig. Fordi jeg blogger fordi det er ikke direkte gøy, men det får meg til å tenke på hva dagene faktisk går med på, og det kan være fint å gå tilbake om et par måneders tid å se om man har gjort noe spennende, kanskje?
Jeg har prøvd dette med dagbok en stund, men jeg er så elendig dårlig på å håndskrift og dette med å skrive i en bok, jeg har mange og da er det ikke så enkelt å samle alt. Så derfor.

I går var det Gloppe nyttårsball.
Dagen begynte med at familien Bårdsen forsov seg, og kom for sent til busser og tog, men var ikke det verste. Jeg hadde nemlig store planer om å dra til Camilla etter skolen (siden ballet begynte kl seks, og var lagt til Stavern) men siden jeg våknet halv åtte og eneste tanken var å rekke ti på åtte bussen, så glemte jeg kjolen og alt det andre jeg skulle ha med meg. Så derfor ble det til at jeg måtte hjem etter skolen og ta buss til staveren i finstasen. Jeg har aldri følte meg som en så stor taper som jeg gjorde da. Sitte på buss med stor kjole alene, og se fortapt ut. Jeg reiste riktig nok med Sonja og Thomas, men når de er kjærester og sitter sammen, så var jeg ensom. Hehe. Men men jeg overlevde det også.

Ballet var helt greit, litt for få mennesker og kjipt at bandet begynte å spille så sent, siden bussen tilbake til Camilla gikk i ti tiden. Men ytterst koselig var det. Jeg snakket masse med Stian, (kjæresten til Kristian) han var veldig hyggelig. Og det er tydelig at de er lykkelige sammen. Det gjør meg så glad.

Det var koselig hos Camilla da vi kom ditt også. Jeg ble kjent med Marte, venninnen til Daniel som jeg har hørt så mye om. Hun var koselig, vi skal snart på kafé og diskutere mer=) Det ble ikke så mye fyll på meg, men det er jeg glad for, jeg har nemlig endelig konkludert med at det virkelig ikke er noe jeg trenger. Har aldri vært en stordrikker, som drikker ofte. Og jeg tenker at det blir bare kaos ut av det meste. Har det best når jeg tenker klart.

Jeg våknet på rommet til Camilla av en stemme som sier: fryser du Kaisa?
Camilla våknet nemlig av at jeg frøs, (ikke så rart siden Camilla sover med vinduet oppe i januar) så hun hentet en varmeflaske til meg. Jeg ble glad og den gjorde meg varm. =)

I dag har jeg hatt en fin dag. Det er slike dager som jeg har hatt i dag jeg lever for. Det er så fint å sitte litt på kafé (spesielt med mennesker som man liker veldig godt, men ikke møter så ofte) Kvelden i dag har jeg nemlig tilbrakt sammen med Kine. Vi satt på kafé og snakket om ting man opplever og gamle minner og nye minner. Det er behagelig med mennesker man kan bare være seg selv 100% med og bare være, trenger ikke være anstrengt eller tenke på at man kan finne på si noe galt eller i det hele tatt. Det er fint.

Kvelden endte hjemme hos Kine med Gullfisken. Dessverre måtte jeg bli hentet litt tidlig, men det var verdt det. Min svoger er syk så jeg måtte kjøpe yoghurt til han, slik at han får i seg litt mat, og han ble så glad. Jeg liker når mennesker blir glad for små ting.

Nå skal jeg se nytt på nytt på web-TV sammen med Katten som har kommet inn og lagt seg godt til rette i sengen min=)

 

En kvelds samtale med et klokt menneske er bedre enn ti års studier

Den følelsen man får når noe man så å si er avhengig av forsvinner, er ekstremt ekkel. Jeg snakker ikke om noe stort og uerstattelig, men noe man bruker hver dag. Jeg satt nemlig på kafé i går. Da jeg skulle ta bussen hjem oppdaget jeg at min kjære mobiltelefon var borte. (Det skal nevnes at jeg blir kraftig oppgitt over meg selv) Daniel og jeg spaserer tilbake til kafeen og til min lettelse så har Line tatt med seg telefonen min. All takk til Line. Jeg ble glad.

Nå har jeg vært uten telefon siden kl fem i går, fordi Line ikke var på skolen i dag. Men det er egentlig litt greit. Jeg tror at alle trenger perioder hvor telefonen ikke er en del av hverdagen, bare sånn for å se hvor godt man klarer seg uten. Det er klart at man må grave frem en gammel vekkeklokke og vente på busstoppet (selv om ikke bussen kommer på lenge) fordi man ikke aner hva klokken er. Men noen ganger fungerer også det. Litt deilig å vite at man kan være helt alene og gjøre absolutt ingenting uten å bli forstyrret av SMS eller telefonsamtaler. Sånn en gang i blant i alle fall, så er det bra.

Nå er en uke med utrykkshistorie ferdig. Det er synd at vi ikke har det en økt i uken. Jeg liker faget, men føler at jeg får lite ut av det. Vi fikk en fin semesteroppgave da. Så det skal bli fint å fordype seg i menneskelige utrykk på 1940-tallet.

Noen ganger, så lurer jeg på om enkelte mennesker bevisst mistolker det man sier. Ikke nødvendigvis fordi de vil det av en slem hensikt, eller mener noe vondt med det. Men bare fordi situasjonen bedrer seg eller faller seg mer naturlig. Det trenger ikke være noe stort eller betydningsfullt, men det bare er sånn. Mennesker vil sjelden komme i ubehagelige situasjoner eller bli pinelige berørt. Jeg tror det er en naturlov.

Hvis mennesker bare våget å snakke helt åpen med hverandre, ville det være betydelig færre sorger i verden.
 

Vi kom for å studere.

Å vende hodet ut i luften, for å stoppe og se, men likevel ikke oppdage, bare slippe tankene ut i den vie verden og la tiden gå i sitt eget tempo.
Det er stort sett det skoledagen min har bestått av de siste dagen. Det skal nevens at det er blandet med mye bra musikk, så det er ikke forgjeves.

Himmelen er blå, og hvis man ikke visste bedre så ser det ut som om vi befinner oss i april og ikke i januar.

Forrøverig har jeg konkludert meg frem til at når man stiller på toppen av en liste, så stiller man automatisk som ordførerkandidat. Det i seg selv er jo ganske vilt. Jeg tenker at jeg er for liten, det er egentlig litt unødig å stille og dessuten litt jeg vet ikke tullete, ekstremt? Det er egentlig helt greit, fordi RV aldri får over maks 50 stemmer i vår blå by. Så det får holde med å ha navnet sitt på listen=)

I går kjøpte jeg en diktbok, og et av diktene fikk meg til å tenke på hvordan rettsystemer fungerer i andre deler av verden. Det er skremmende å tenke på.

Vitnet
To vitne såg ein mann
Han pressa leppene mot ei kvinnes panne
To andre såg
Panna i fred
to observerte mannen
I det han forlet henne, og døste bort i sitt liv
Eit forvirra vitne svor på at alt var kvitt
En dyktig, ein, viste til ein detalj
Middagen var framleis urørd
Nokon overhøyrde eit trugande skrik
Mens andre ganga skriket i døropninga
Ein gut ikkje gammal nok til å vitne
Putta slutten av skriket i bukselomma
Endå andre venta ute for å få ein glimt av prova
Som kunne dukke opp
Ein person arbeidde trutt, bit for bit
Berre for noe å liste opp
Dei som vitna.

Jeg vet ikke hvorvidt jeg tenker riktig, men det fikk meg til å tenke på at for å få en voldtektsforbryter dømt i noen land, så må det være tre vitner og alle må være menn. Jeg synes at det er rart at man aksepterer at noe er så forkastelig. Det er så mye i verden jeg ikke forstår.

Når jeg nå snudde meg for å se meg om i klasserommet, oppdaget jeg at vi bare er 6 elever i klassen i dag. Hvor alle de andre er litt uvisst, men jeg tviler ikke et sekund på at de foretar seg noe bedre enn de fleste av oss som sitter her.
Jeg er så i tvil. Jeg prøver å resonere meg frem til hva som er det beste valget for meg neste år, men jo mer jeg tenker, desto mer er jeg i tvil. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært best om vi ikke kunne velge, fordi da måtte man jo bare ha fullført. Og jeg er ikke av dem som mener at medier og kommunikasjon er forkastelig, og at det er ille å gå her. Men jeg ser jo at andre linjer kanskje lærer litt mer enn oss. Det er litt for ustrukturert jeg har mistet litt av motivasjonen min til å jobbe iverig. Det er litt synd. Men samtidig så vil det jo bli bedre til neste år, fordi da får vi jo mye mer allemennfag og blir nødt til å jobbe mye mer enn hva vi gjør på vk1. men hvis det bare er det at jeg vil ha allmennfag som holder meg her, så er det vel like greit å gå påbygging. Jeg er så usikker. Jeg trenger råd, men det er vel best om jeg kommer frem til noe på egenhånd.

Nå får jeg komme meg tilbake til utrykkshistorie og avisens utvikling. Jeg lærer jo noe, i dag har jeg funnet ut at den første avisen i verden kom ut i Kina 1000.f. kr og at avisens navn var ”Keiserens nyheter”

Det finnes ikke hverdager! Ta følelsene tilbake. Hver dag er en fantastisk dag.

Etter langt og lenge så har jeg kommet meg hjem.

Dette har vært en helg litt uten om det vanlige. Jeg tar det fra begynnelsen.

Fredag morgen startet som vanelig, men det stoppet når jeg kom ned til byen, da gikk jeg ikke ned til rutebilstasjonen som alle andre dager, nei jeg kastet meg heller på toget og der ble jeg sittende helt til endestasjonen, hvor vi fikk en advarsel av konduktøren om å gå forsiktig. Jeg hadde nemlig kommet til et isbelagt og snøende? del av Norge. Men jeg med mine høye sko og dårlige balanse klarte ikke holde meg på beina til en hver tid. Tina sin eldre bror kom og hentet meg og kjørte meg til Gausdal Videregående skole. Der ble jeg møtt av hele klasse 2mka som hadde direktesending. Og selv om jeg ikke var på min egen skole denne dagen, så deltok jeg like aktivt som de andre elevene i klassen, nesten som produsent og i alle fall som intervjuobjekt.

Men nå til hvorfor jeg befant meg på Gausdal Videregående skole. Min venninne Tina ble 18år, og hva gjør man ikke for sin bestevenninne. =)
Hun gråt da hun fikk gaven av mine foreldre, hun trodde det var en konfekteske, men den gang ei, min pappa hadde nemlig malt et maleri av henne. Jeg blir så glad når hun blir glad.

Fredagskveld samlet vi oss i Møinichens gate 5, hvor det ble avholdt en liten feiring for Tina.

Jeg tror at hun alt i alt hadde en veldig fin attenårsdag. Riktignok var støynivået ikke så høyt og kvelden endte relativt tidlig. Men hun konkluderte med at hun ikke var så glad i alkohol.

Lørdag dro vi til langt opp dalen, nærmere bestemt til Brøttum som er langt på landet, og der fikk vi oppleve ekte bygdefest. Det var for all del koselig. Dansende mennesker og autofilinteresserte gutter. Når man klarer å koble befolkningen i verden sammen med den nye lanseringen av audi så er man ganske god. Denne gutten var nemlig med i det kjente programmet kvikt eller dobbelt som har gått på NRK i høst, han røyk ut på 6 000, men det skal sies at jeg kan mye mer om dette temaet etter å ha diskutert med han en jeg noen gang har kunnet før. Det er synd han ikke kom lengre.

Så i dag søndag har jeg brukt alt for mye tid på tog. Det tok ikke 2 timer som vanelig fra Lillehammer til Oslo, neida det tok nesten 4, og fra Oslo til Sandefjord måtte vi kjøre et lokaltog som besto av kun tre vogner, og det sier seg selv at det var dårlig plass.

Når jeg endelig kom meg til Oslo, møtte Mimir meg på togstasjonen, det var koselig å være sammen med han i dag. Selv om han er alt for iverig på å få meg inn i kommunestyret i Sandefjord. Jeg har vel konkludert med at det er greit å stille, men jeg har særdeles liten tro på å komme inn. Men den tid den sorg? Eller den som lever får se? Nei vi får vente i spenning.

Frida Karina drar til India snart. Det er trist, hun blir borte lenge. Men i dag hadde vi en verdig avskjed på en liten restaurant i en av Oslos gater, vi spiste ikke mindre enn mange små arabiske retter. Veldig bra mat. Jeg gleder meg alt til 16. mars, da kommer hun hjem=)  

Ta deg tid til å gjøre det du liker best. Det kan ikke bli for mye av det.

Selv om Stian og jeg er totalt motsetninger av hverandre, så har vi det bra når vi er sammen. Som i dag har vi sett på romantisk drama og spist vegetarpizza. Vi inngår kompromisser med hverandre. Det er fint det. Han mobber meg for min bestemor-lue, samtidig som han kaller meg for berte; siden jeg går med høye sko. Jeg vet ikke riktig, men siden det er Stian, så er det greit.

Nå drar Sindri igjen. Det er trist, han blir savnet. Men siden han kommer tilbake til påsken så er det ikke så ille. Det er jo tross alt ikke så lenge til. Dessuten så har han lovet at han skal bli flinkere til å sende mail, og da blir det bra. Hehe.

I dag ble jeg vekt av mamma på sengen med te, Donald og avisen. Det er fint å våkne sånn, selv om det var litt tidlig. Men hvordan man blir vekt betyr mye for hvordan dagen kommer til å bli. Så dagen i dag har ikke vært så verst. Jeg er snart ferdig med Tina sin 18 års gave. Jeg gleder meg til å se reaksjonen hennes når hun får den.

Stian og jeg snakket om gleder i ste. Noe av det beste som finnes er når man går rundt og ser sånne små ting som får en til å smile. Kanskje det bare er at en bestefar holder hånden til barnebarnet sitt eller man ser en gammel dame som ser koselig ut, et menneske smiler til deg eller man ser noe som får en til å tenke på noe bra. Det er noe av det fineste jeg vet om.