Jeg har oppdaget noe nytt, noe fantastisk, noe avhengighetsskapende, noe uten om det vanelige, noe som opptar min tid.
Jeg anbefaler det til alle mine venner og fiender. Det er fantastisk. Det er ikke ofte jeg blir avhengig av tv-serier, det har skjedd to ganger tidligere i mitt liv, men nå har Six feet under kommet for å bli. Jeg liker den serien..
Så det har seg sånn at jeg ikke har så mye annet enn det å blogge om for tiden, men jeg kan nevne noe som skjedde i går kveld. Jeg var redd.
Jeg skulle til Tjølling, nærmere bestemt til Christine for å feire bursdagen hennes. Siden Andrea og Bettina også skulle den veien, så slo vi likeså godt følge. Med stor hjelp av Christian en av Andrea sine bekjente, så kom jeg ikke bare til Tjølling, men jeg kom faktisk ditt jeg skulle også, trodde jeg riktig nok. Når jeg hadde funnet et gult hus på høyre side av veien (det skal nevnes at til å med det var vanskelig med tanke på høyre/venstre kunnskapene mine) så skulle jeg ta oppover en vei til jeg fant et jordbruk. Da dette ikke skjedde ringte jeg til Christine og etter at hun hadde forklart at jeg skulle opp en vei rett etter toglinjen så begynte jeg å bli litt engstelig, for det var ikke en hvilken som helst vei, nei det var en grusvei som førte langt inn i skogen. Og tenkt deg det å stå helt alene i mørket et sted du aldri har vært før, og du vet at du skal gå innover i en skog hvor det i hvert fall ikke er lys, og mens du står der så går bommene ned over togskinnene, og toget kommer og går raskt forbi to meter unna deg. Ja jeg var litt redd. Det var litt skummelt. Men etter hvert fant Christine ut at jeg var på feil sted, og da ble jeg heldigvis hentet og brakt til riktig sted. Hva skulle man gjort uten mobiltelefonen?
I dag stekte jeg vafler til frokost til mamma og pappa, ellers har jeg gjort lekser og sett på six feet under, og jeg har faktisk ryddet litt på rommet. Nå er det på tide å skrive b-dok.
Jeg var forresten på jobb i går, konfirmasjonsundervisningen. Stakkars en på gruppen min, han hadde helt glemt det og i går kveld ringte han meg og var lei seg, han var redd for at han ikke fikk konfirmere seg siden han ikke var der, men jeg berolighet han og sa at det skal ordnes. Jeg tror jeg reddet kvelden hans.
Jeg liker konfirmasjonsgruppen min, skulle ønske den snakket mer, men får håpe det kommer seg.
Jeg anbefaler det til alle mine venner og fiender. Det er fantastisk. Det er ikke ofte jeg blir avhengig av tv-serier, det har skjedd to ganger tidligere i mitt liv, men nå har Six feet under kommet for å bli. Jeg liker den serien..
Så det har seg sånn at jeg ikke har så mye annet enn det å blogge om for tiden, men jeg kan nevne noe som skjedde i går kveld. Jeg var redd.
Jeg skulle til Tjølling, nærmere bestemt til Christine for å feire bursdagen hennes. Siden Andrea og Bettina også skulle den veien, så slo vi likeså godt følge. Med stor hjelp av Christian en av Andrea sine bekjente, så kom jeg ikke bare til Tjølling, men jeg kom faktisk ditt jeg skulle også, trodde jeg riktig nok. Når jeg hadde funnet et gult hus på høyre side av veien (det skal nevnes at til å med det var vanskelig med tanke på høyre/venstre kunnskapene mine) så skulle jeg ta oppover en vei til jeg fant et jordbruk. Da dette ikke skjedde ringte jeg til Christine og etter at hun hadde forklart at jeg skulle opp en vei rett etter toglinjen så begynte jeg å bli litt engstelig, for det var ikke en hvilken som helst vei, nei det var en grusvei som førte langt inn i skogen. Og tenkt deg det å stå helt alene i mørket et sted du aldri har vært før, og du vet at du skal gå innover i en skog hvor det i hvert fall ikke er lys, og mens du står der så går bommene ned over togskinnene, og toget kommer og går raskt forbi to meter unna deg. Ja jeg var litt redd. Det var litt skummelt. Men etter hvert fant Christine ut at jeg var på feil sted, og da ble jeg heldigvis hentet og brakt til riktig sted. Hva skulle man gjort uten mobiltelefonen?
I dag stekte jeg vafler til frokost til mamma og pappa, ellers har jeg gjort lekser og sett på six feet under, og jeg har faktisk ryddet litt på rommet. Nå er det på tide å skrive b-dok.
Jeg var forresten på jobb i går, konfirmasjonsundervisningen. Stakkars en på gruppen min, han hadde helt glemt det og i går kveld ringte han meg og var lei seg, han var redd for at han ikke fikk konfirmere seg siden han ikke var der, men jeg berolighet han og sa at det skal ordnes. Jeg tror jeg reddet kvelden hans.
Jeg liker konfirmasjonsgruppen min, skulle ønske den snakket mer, men får håpe det kommer seg.
forøverig blir det nye partiet hetende rødt, jeg hadde håpet rødt valg, men det er i det minste bedre enn solidaritet.
- må du alltid være som et barn når det gjelder nysgjerrighet, fryd og iver.
12 comments:
Virker som at jeg burde begynne å se Six Feet Under, ja. Gleder meg. Rødt > Solidaritet, riktignok. Men ehh... ærlig talt, holdtpåsi; navnet kunne vært mindre... pinlig?
ja enig med deg i det altså. Jeg er i utgangspunktet i mot dnp så. Six feet under må du nok se ja. =)
Jeg er kald, og du er koselig :)
jeg beklager den kjøreturen... og håper ikke den har gitt deg varige men. og solidaritet navnet er helt sykt.
Det gikk veldig bra, jeg kom frem og jeg sliter ikke med traumer. hehe. Navnet er sykt, partiet er sykt, jeg vil ut.
og du er søt og det er på tide å få dg ut. du må hjem til menneskene igjen, som gunvor hofmoe sa. godt det ikke er noe varige traumer, jeg priser meg lykkelig for at vi ikke blei tatt jeg. eller at han ble tatt. selv om det kanskje funker prevantivt... nja. kan du steke vafler til meg også eller?
Kaisa. Bloggen din gjør meg glad. Jeg liker tankene dine. :)
Jeg er så glad i deg! Kaisa, du gjør dagen fin =)
Ikke at jeg kjenner deg, men følte at jeg kjente igjen den grusveien ved toglinja. Tjølling er ikke et sted å finne fram alene i mørket i.
Ikke at jeg kjenner deg, men følte heller jeg kjente igjen tjøllinggrusvei i kombinasjon med togovergang. Skummelt!
Ja, jeg var oppriktig redd, men det gikk jo bra, det gjør som regel det=)
Post a Comment