Et bilde sier mer enn tusen ord?

En tankefull søndag i oktober.

Noen dager er det virkelig fint å bare være. Bare være til uten noen form for bekymringer. Jeg har tenkt en del på mye forskjellig i det siste. Ikke bare det som angår mitt liv generelt, men litt sånn på alle mennesker.
Da vi var i Dublin, sa Karl Jørgen til meg; tenk at alle de menneskene her har et sted de skal til, alle har på en måte ett liv som deg og meg. Det vet vi jo egentlig, men det er bare det å tenke på det. Neste gang du handler i butikken eller kjører forbi en lastebilsjåfør, så tenk at de er mennesker med like store nettverk som alle andre, de er mennesker av denne tiden de også, og alle som en er de på vei fra eller til steder.

En annen ting jeg har tenkt litt på i det siste, noe jeg åpenbart burde ha tenkt på for flere år siden, noe jeg også ble fortalt at jeg skulle tenke på for flere år siden, er dette med å leve livet, klise kan man si, men hvem hadde brydd seg om jeg hadde hatt tre dagers fravær i fjor? Absolutt ingen, å tenke seg til hvor mye fint jeg kunne ha gjort på de tre dagene. Det er dumt at det plutselig går opp for meg nå, fordi fraværet jeg får i år vil alltid stå der. Men jeg tenker litt at hvis det hjelper resten av uken din at du sover en time ekstra en eller annen mandag, så sov den ekstra timen. Hvorfor ikke? Dessuten så er jeg litt engstelig for hvor i verden jeg befinner meg til høsten eller hvor jeg er på vei hen 4. August 2008? Hva gjør jeg da? Hva tenker jeg da, hvor skal jeg, hvem skal jeg dit sammen med? Er jeg lykkelig, er jeg fornøyd? Har jeg valgt riktig? Skal jeg jobbe eller studere, i så fall hva? Årsstudium eller begynner jeg rett på et treårig løp? Hvem vet? Jeg vet ikke.
Det er litt rart fordi alle som en vet at på et tidspunkt i livet så kommer det, og de fleste vet at det kommer dette året, men er vi mer forberedt av den grunn? Nei. Trenger vi å være mer forberedt? Nei jeg tror ikke det. Jeg tror at hvis man velger noe man vil der og da, så ville man det der og da, og ingen kan si at det er et galt valg. Det var det hjertet og hodet fortalte deg. Dessuten så skal vi studere i tre-fem år, ok da er jeg maks 24 når jeg er ferdig med utdannelsen? Og hva da? Skal jeg begynne å jobbe for å så leve med den samme jobben, eventuelt i det samme fagfeltet resten av livet? Skal jeg leve et a4 liv hvor jeg tar en halvbra utdannelse for å så få en jobb jeg aldri kunne forutsatt og så kanskje få et barn eller to, gå på foreldremøter og bringe og hente dem på fotballtreninger. Er det sånn livet skal være? Vil jeg det?
Jeg vet ikke. Alt er uforutsigbart, og det er kanskje best slik. Hadde jeg visst alt som skulle skje hadde livet vært kjedelig. Alt kan skje, og jeg blir modigere og får flere erfaringer for hver dag som går. Det er dette jeg sitter og tenker på nå i mitt stearinfylte rom med røkelse og en kopp te. Egentlig skulle jeg ha lest til en naturfagsprøve, og jeg kommer nok til å gjøre det. Det er bare så lite motiverende å lese masse å pugge det, for å så ha glemt det igjen til tirsdag.
Hvorfor skal det være avgjørende hva jeg vet om ionebindinger, og hvor mange elektroner som må være i det ytterste skallet til et atom for at det skal være lykkelig?

Jeg siterer Knut Nærum og sier; vet man ikke om man er lykkelig, så er man det.

jo nærmere man kommer ett menneske, desto mindre forstår man.

Vi kan si mye om tilværelsen, vi kan si mye om hvordan vi har det, vi kan være overfladiske og vi kan være jordnære. Jeg tror ikke det er så svart hvitt at noen er jordnære og noen overfladiske, jeg tror det kommer an på situasjonene vi befinner oss i, noen ganger ønsker vi kanskje å flykte og gjør alt for å komme oss bort så raskt som mulig, noen ganger er vi overfladiske kun for å slippe en konflikt, mens andre ganger prøver vi så godt vi kan og er villige til å ta i mot det som måtte komme.
Jeg vet egentlig ikke om jordnær og overfladisk er rette begreper i denne sammenhengen, men jeg bruker de i mangel på noe annet.

I går var en av de merkeligste dagene jeg har hatt på mangfoldige år, nei jeg har tilstadighet merkelige dager, så det er helt sikkert ikke helt sant, men den var rar, og jeg vil ikke karakterisere den som en merkelig dag av det kaliber bra dag, mer som en uforståelig dag, som jeg lenge kommer til å tenke tilbake på og ikke helt forstå meg på, men slike dager hører vel med som alt annet de også.
Dagen avsluttet jeg på jobb, det virket som om det var mye mer å gjøre enn hva det egentlig var, men egentlig så gjorde det meg ingenting, det er fint når det er ting å gjøre da blir man ikke bare sittende å tenke på hverdagen. Mennesker er fulle, mennesker som er fulle eier ikke så stor forståelse, men verst av alt de eier ikke hemninger, så lenge ting blir gjort på deres premisser så blir alt bra. Men for all del, jeg skal bare huske at hvis jeg blir skilte når jeg blir førti, så skal jeg aldri gå ut på byen å drikke meg full. Skilte damer i førtiårene burde vært utestengt fra byen.

Da Karoline og jeg gikk hjem fra byen, gikk jeg rundt framnes med henne, siden jeg hadde sykkel og hun gikk, da Karoline var midt i en samtale som omhandlet politiet og hennes møte med dem, kom det ironisk nok en politibil kjørende mot oss, han stoppet og spurte om vi hadde sett en mann på veien. Heldigvis for oss, men uheldigvis for politimannen så hadde vi ikke det. Men jeg skal innrømme at jeg var litt redd da jeg hadde sagt forvell til Karoline og hoppet på sykkelen på vei hjem, det har jo ikke akkurat vært så mange fredlige menn i framnes diskriktet i det siste. Heldigvis møtte jeg bare på en mann, og han var for full til ense at jeg syklet forbi han.

Jeg tror jeg blir nødt til å gå tilbake til leksene. Jeg føler at jeg ligger litt etter, jeg har mistet litt av min selvdisiplin, og jeg vet ikke om det er fordi jeg bare ikke klarer, eller om det er fordi en del av meg vil at jeg skal miste den.

Hverdagen bør ikke være mer komplisert enn hva vi gjør den til selv. La oss være lykkelige.

Fairytale ending

Da var nesten en hel uke gått siden jeg kom hjem fra Dublin. Jeg skulle ønske jeg hadde vært der frem til nå.

Dublin er et sted jeg anbefaler å reise til. Men reis dit med noen du er glad i. Det gjorde jeg, og jeg innså på et tidspunkt hvor lykkelig jeg er sammen med Karl Jørgen. For det første så er han verdens mest fantastiske person, for det andre så redder han høsten min og for det tredje så kunne situasjonen hvor jeg virkelig innså det, minne litt om en Disney klassiker. Uansett så slenger jeg med noen bilder fra Dublin.:)

Det er noe rart med høsten, det tar helt av, humøret svinger så mye at halvparten kunne vært nok.

I dag fikk jeg ikke lov til å ha gym, jeg ble sendt inn til dusjen. Kneet mitt har bestemt seg for å danne veske, en kul og blå merker. Det går bra nå, det bare ser litt ekkelt ut. Det er det som skjer når man vil stå på hendene rundt andre mennesker.

Nattvakter på jobben er forrøverig relativt koselige, sånn rent bortsett fra når folk bestemmer seg for å slåss rett utenfor, og når de finner ut at det er lurt å kaste alt søppelet og dressingen utenfor brygga gatekjøkken. Men det er koselig å strikke og sove i tidsperioden tolv til tre.

Om 7 måneder rømmer jeg.

Hvor skal vi reise, hvor skal vi bygge et hjem?

Det må gå noen uker mellom hver gang jeg blogger. Det er rett og slett fordi jeg ikke er sikker på hva jeg skal formidle. Og hvorvidt jeg bør og eller skal formidle det. Jeg vet ikke, men mitt liv som blogger dabber av.
Nå sitter jeg på mitt nyvaskete rom, det er fint når ting er rent. Jeg fant en edderkopp, men den bar jeg forsiktig ut.

Siden sist så har jeg møtt Knut Nærum hele to ganger. Jeg elsker den mannen. Han er så koselig og så jordnær. Vi møtte han på Sandefjord rutebilstasjon og da vinket han livelig til oss, alle de andre menneskene var misunnelige på Andreas og meg Det meste av tiden går med på å jobbe med prosjektet mitt, magasinet Andras og jeg lager.

Jeg vet ikke helt, men jeg har begynt å tenke litt annerledes i det siste, sånn hvorfor gidder man å strebe etter noe man ikke vet hva er. Fordi jeg aner i alle fall ikke hva livet mitt kommer til å by på, og jeg aner ikke hva jeg jobber for, men nå har jeg begynt å tenke at jeg har det veldig bra, og da vil jeg fortsette med det. Jeg vil ikke tenke så mye på fremtiden, den kommer fort nok uansett.

Til tirsdag reiser jeg til Dublin. Jeg gleder meg. Tror det blir den koseligste turen jeg noen gang har hatt. Jeg reiser sammen med Karl Jørgen. Det skal bli fire fantastiske dager, fire etterlengtete dager.

Andrea og Bettina er fortsatt i Peru. Jeg tror de har det bra, og jeg er glad for at de har det bra. Jeg gleder meg til andre januar når jeg møter dem på en bro i Havanna. Det blir skummelt, men jeg tror det blir veldig bra også, ikke tror, jeg vet det blir bra.
Dette året er et rart år. Det er et det siste året man bor hos foreldrene sine, og det er det siste året hvor alle bor i samme by og er samlet. Om ca ti måneder er vi spredt rundt i hele verden.
Jeg lurer på hvor jeg er.

Avstand er ingenting; det er bare det første skrittet som er vanskelig.

Jeg lurer på om Madam du Def fand noen gang opplevde avstand.

Tiden går stadig, og jeg blogger hovedsakelig slik at jeg ikke skal bli drept av Tina.
Akkurat nå er kl 0354 natt til tirsdag 11. September. Jeg har nettopp stått opp, jeg vet ikke helt hvorfor eller hvordan for den saks skyld, jeg er så trøtt at jeg egentlig burde ligget langt nede i den tredje søvnfasen. Men nå er jeg våken, og det blir jeg nok frem til i kveld. Det er litt dumt å sitte våken nå, det blir en lang dag, og det vet jeg. Det er så mye mer jeg vil gjøre i dag enn det jeg egentlig kan gjøre. Jeg vil tilbringe tid med kjæresten min, noe jeg muligens kanskje kommer til å ta meg tid til, selv om jeg i utgangspunktet vet at det er en dum ide. Men jeg blir i så mye bedre humør når jeg ser han. Grunnen til at det er en dårlig ide er at jeg har så mye jeg skulle ha gjort i dag. Hovedsakelig lekser, men også så mye mer. Jeg trenger å sitte litt for meg selv, bare for å tenke litt. Tenke litt på noen ting, men også det å tenke på intet.

Jeg lurer på hvordan verdens befolkning hadde det for akkurat seks år siden. Det er seks år siden en av verdens mest medieomtalte tragedier. En del av meg har lyst til å si, en av verdens største tragedier, men jeg velger det første. Jeg tror ikke det er verdens største tragedie. Ikke fordi det ikke var trist, men jeg vet at jeg er blendet av innfallsvinkler og medieomtale.

Tiden går, og jeg er ikke helt sikker på hvor den blir av, men det går, og det er i det minste et godt tegn. Det begynner å bli høst nå. Jeg er ikke særlig glad i høsten, før elsket jeg høsten. Nå liker jeg den, men jeg blir litt stille. Men stillhet er ikke nødvendigvis negativt.

Så hva har skjedd siden sist. Mye har skjedd, men for det meste bare hverdagssysling.

Denne bloggeposten er til Tina. Jeg savner deg, og det er ikke med vilje at jeg ikke er så lett tilgengelig om dagen. Det bare blir sånn. Jeg håper vi ses snart. Jeg er lykkelig for at du har blitt kysset av en du lenge håpet å bli kysset av.

Kjærleik er ein av livets viktigaste kjenslar.

128 dager -- Hvor i verden befinner vi oss?

Det er faktisk litt rart..

Jeg er sliten i dag. Vet ikke riktig helt hvorfor.
Men jeg er litt lei meg også. Det er ikke lenge til mine to venninner drar til Peru, og blir borte i mange måneder, for å være helt nøyaktig, så kommer jeg ikke til å se dem på 128 dager. Det er mange dager. Det skal bli nedtelling.

Egentlig så skulle jeg ikke ha sett dem før 21. Januar. Men vi møtes istedenfor på Cuba. 1. Januar 2008 kl 0600, reiser jeg nemlig til Cuba for å møte dem. Vi skal møtes på en bro i Havana. Det er bare å krysse fingrene for at vi står på samme bro.
Jeg gleder meg til den dagen.

Men det begynner for alvor å gå opp for meg at det ikke er lenge før de reiser. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det blir når jeg ikke kan ringe Bettina for å spørre om hun vil se film, drikke iste og spise smågodt, eller det å ikke drikke te på kjøkkenet til Andrea, eller jogge når vi trenger å snakke om noe, eller har behov for litt frisk luft. Det skal bli rart.. Det skal blir trist. Og det går ikke an å gjøre e tingene med andre (selvsagt skal jeg drikke te og se film, men det blir ikke det samme) Jeg tror det blir en om ikke trist, så en mislykket høst, i den betydning at den blir annerledes, og jeg tror ikke det er til det bedre.

Martine er en av de søteste jeg vet om. Jeg liker Martine. Martine og jeg har planlagt at dette er høsten for en ny start. Vi skal drikke grønn te og spise frokostblanding..

Karl Jørgen befinner seg for tiden på et helt annet kontinent, langt borte, faktisk på andre siden av jordkloden.. Han er dypt savnet. Men snart kommer han hjem. Det skal bli fint. Jeg gleder meg.

Jeg tror at det er Karl Jørgen og Martine som er mine reddende engler denne høsten..

I morgen går turen til Oslo. Jeg skal leke med Frida Karina, og vi skal leke med RU folk på kvelden. Det skal bli rart, jeg vet ikke om det blir bra eller dårlig rart. Jeg tror jeg er sterkt mislikt blant dem i disse dager. Etter at jeg forlot organisasjonen, så har jeg vel heller ikke vært svært populær på den siden. Men jeg har hatt en herlig tid.

For noen få dager siden fikk jeg min første stemmeseddel i posten. Jeg tror jeg må stemme de grønne, eller SV. Men jeg liker Ordføreren vi har i dag også. I dag kjøpte han en is av meg på brygga. Han måtte vente lenge, mens jeg laget mat. Selv om det var mye å gjøre på jobb i dag, så var det ikke så verst likevel. Jeg hadde det egentlig relativt koselig.

Jeg gleder meg litt til og begynner på skolen. Men det er faktisk det siste året på videregående. Det er skremmende at det er under et år til jeg flytter hjemmefra. Og jeg aner ikke hvor jeg kommer til å ende opp, jeg vet ikke en gang hvilken landsdel det blir i, eller hvilket land, alt kan skje. Jeg lurer på hvor jeg befinner meg hen et år fra i dag. Jeg lurer på så mangt.

Nå skal jeg legge meg..

Jeg har allerede begynt å savne Andrea og Bettina..