Jeg lurer på om Madam du Def fand noen gang opplevde avstand.
Tiden går stadig, og jeg blogger hovedsakelig slik at jeg ikke skal bli drept av Tina.
Akkurat nå er kl 0354 natt til tirsdag 11. September. Jeg har nettopp stått opp, jeg vet ikke helt hvorfor eller hvordan for den saks skyld, jeg er så trøtt at jeg egentlig burde ligget langt nede i den tredje søvnfasen. Men nå er jeg våken, og det blir jeg nok frem til i kveld. Det er litt dumt å sitte våken nå, det blir en lang dag, og det vet jeg. Det er så mye mer jeg vil gjøre i dag enn det jeg egentlig kan gjøre. Jeg vil tilbringe tid med kjæresten min, noe jeg muligens kanskje kommer til å ta meg tid til, selv om jeg i utgangspunktet vet at det er en dum ide. Men jeg blir i så mye bedre humør når jeg ser han. Grunnen til at det er en dårlig ide er at jeg har så mye jeg skulle ha gjort i dag. Hovedsakelig lekser, men også så mye mer. Jeg trenger å sitte litt for meg selv, bare for å tenke litt. Tenke litt på noen ting, men også det å tenke på intet.
Jeg lurer på hvordan verdens befolkning hadde det for akkurat seks år siden. Det er seks år siden en av verdens mest medieomtalte tragedier. En del av meg har lyst til å si, en av verdens største tragedier, men jeg velger det første. Jeg tror ikke det er verdens største tragedie. Ikke fordi det ikke var trist, men jeg vet at jeg er blendet av innfallsvinkler og medieomtale.
Tiden går, og jeg er ikke helt sikker på hvor den blir av, men det går, og det er i det minste et godt tegn. Det begynner å bli høst nå. Jeg er ikke særlig glad i høsten, før elsket jeg høsten. Nå liker jeg den, men jeg blir litt stille. Men stillhet er ikke nødvendigvis negativt.
Så hva har skjedd siden sist. Mye har skjedd, men for det meste bare hverdagssysling.
Denne bloggeposten er til Tina. Jeg savner deg, og det er ikke med vilje at jeg ikke er så lett tilgengelig om dagen. Det bare blir sånn. Jeg håper vi ses snart. Jeg er lykkelig for at du har blitt kysset av en du lenge håpet å bli kysset av.
Kjærleik er ein av livets viktigaste kjenslar.
Tiden går stadig, og jeg blogger hovedsakelig slik at jeg ikke skal bli drept av Tina.
Akkurat nå er kl 0354 natt til tirsdag 11. September. Jeg har nettopp stått opp, jeg vet ikke helt hvorfor eller hvordan for den saks skyld, jeg er så trøtt at jeg egentlig burde ligget langt nede i den tredje søvnfasen. Men nå er jeg våken, og det blir jeg nok frem til i kveld. Det er litt dumt å sitte våken nå, det blir en lang dag, og det vet jeg. Det er så mye mer jeg vil gjøre i dag enn det jeg egentlig kan gjøre. Jeg vil tilbringe tid med kjæresten min, noe jeg muligens kanskje kommer til å ta meg tid til, selv om jeg i utgangspunktet vet at det er en dum ide. Men jeg blir i så mye bedre humør når jeg ser han. Grunnen til at det er en dårlig ide er at jeg har så mye jeg skulle ha gjort i dag. Hovedsakelig lekser, men også så mye mer. Jeg trenger å sitte litt for meg selv, bare for å tenke litt. Tenke litt på noen ting, men også det å tenke på intet.
Jeg lurer på hvordan verdens befolkning hadde det for akkurat seks år siden. Det er seks år siden en av verdens mest medieomtalte tragedier. En del av meg har lyst til å si, en av verdens største tragedier, men jeg velger det første. Jeg tror ikke det er verdens største tragedie. Ikke fordi det ikke var trist, men jeg vet at jeg er blendet av innfallsvinkler og medieomtale.
Tiden går, og jeg er ikke helt sikker på hvor den blir av, men det går, og det er i det minste et godt tegn. Det begynner å bli høst nå. Jeg er ikke særlig glad i høsten, før elsket jeg høsten. Nå liker jeg den, men jeg blir litt stille. Men stillhet er ikke nødvendigvis negativt.
Så hva har skjedd siden sist. Mye har skjedd, men for det meste bare hverdagssysling.
Denne bloggeposten er til Tina. Jeg savner deg, og det er ikke med vilje at jeg ikke er så lett tilgengelig om dagen. Det bare blir sånn. Jeg håper vi ses snart. Jeg er lykkelig for at du har blitt kysset av en du lenge håpet å bli kysset av.
Kjærleik er ein av livets viktigaste kjenslar.
2 comments:
Oi, jeg begynte nesten å gråte jeg.
Du må virkelig begynne å forstå hvor fantastisk og latterlig vakker du er :)
Det kan være bra å tenke, men enkelte ganger kan man tenke for mye, det er ikke bra. Jeg snakker av erfaring.
Tragedien for seks år siden var en tragedie, og for USA var det verdens verste. Men vi her i Norge vet bedre, vi vet at det hver dag skjer mye værre ting. Dessuten blir det ikk verdens værste tragedie bare fordi det var et angrep på verdens hovedstad, eller fordi vi mistet noen av borgerne i verdens viktigste land (tror de selv). Ikke frodi amerikanere er mindre verd en andre, men de er heller ikke mer verd.
Jeg håper du greier å snakke med noen, du trenger det lille venn.
Dessuten er det snart vinter, det er faktisk mer koslig, og snart jul.
Glad i deg store venn =)
Post a Comment