Hvor skal vi reise, hvor skal vi bygge et hjem?

Det må gå noen uker mellom hver gang jeg blogger. Det er rett og slett fordi jeg ikke er sikker på hva jeg skal formidle. Og hvorvidt jeg bør og eller skal formidle det. Jeg vet ikke, men mitt liv som blogger dabber av.
Nå sitter jeg på mitt nyvaskete rom, det er fint når ting er rent. Jeg fant en edderkopp, men den bar jeg forsiktig ut.

Siden sist så har jeg møtt Knut Nærum hele to ganger. Jeg elsker den mannen. Han er så koselig og så jordnær. Vi møtte han på Sandefjord rutebilstasjon og da vinket han livelig til oss, alle de andre menneskene var misunnelige på Andreas og meg Det meste av tiden går med på å jobbe med prosjektet mitt, magasinet Andras og jeg lager.

Jeg vet ikke helt, men jeg har begynt å tenke litt annerledes i det siste, sånn hvorfor gidder man å strebe etter noe man ikke vet hva er. Fordi jeg aner i alle fall ikke hva livet mitt kommer til å by på, og jeg aner ikke hva jeg jobber for, men nå har jeg begynt å tenke at jeg har det veldig bra, og da vil jeg fortsette med det. Jeg vil ikke tenke så mye på fremtiden, den kommer fort nok uansett.

Til tirsdag reiser jeg til Dublin. Jeg gleder meg. Tror det blir den koseligste turen jeg noen gang har hatt. Jeg reiser sammen med Karl Jørgen. Det skal bli fire fantastiske dager, fire etterlengtete dager.

Andrea og Bettina er fortsatt i Peru. Jeg tror de har det bra, og jeg er glad for at de har det bra. Jeg gleder meg til andre januar når jeg møter dem på en bro i Havanna. Det blir skummelt, men jeg tror det blir veldig bra også, ikke tror, jeg vet det blir bra.
Dette året er et rart år. Det er et det siste året man bor hos foreldrene sine, og det er det siste året hvor alle bor i samme by og er samlet. Om ca ti måneder er vi spredt rundt i hele verden.
Jeg lurer på hvor jeg er.

Avstand er ingenting; det er bare det første skrittet som er vanskelig.

Jeg lurer på om Madam du Def fand noen gang opplevde avstand.

Tiden går stadig, og jeg blogger hovedsakelig slik at jeg ikke skal bli drept av Tina.
Akkurat nå er kl 0354 natt til tirsdag 11. September. Jeg har nettopp stått opp, jeg vet ikke helt hvorfor eller hvordan for den saks skyld, jeg er så trøtt at jeg egentlig burde ligget langt nede i den tredje søvnfasen. Men nå er jeg våken, og det blir jeg nok frem til i kveld. Det er litt dumt å sitte våken nå, det blir en lang dag, og det vet jeg. Det er så mye mer jeg vil gjøre i dag enn det jeg egentlig kan gjøre. Jeg vil tilbringe tid med kjæresten min, noe jeg muligens kanskje kommer til å ta meg tid til, selv om jeg i utgangspunktet vet at det er en dum ide. Men jeg blir i så mye bedre humør når jeg ser han. Grunnen til at det er en dårlig ide er at jeg har så mye jeg skulle ha gjort i dag. Hovedsakelig lekser, men også så mye mer. Jeg trenger å sitte litt for meg selv, bare for å tenke litt. Tenke litt på noen ting, men også det å tenke på intet.

Jeg lurer på hvordan verdens befolkning hadde det for akkurat seks år siden. Det er seks år siden en av verdens mest medieomtalte tragedier. En del av meg har lyst til å si, en av verdens største tragedier, men jeg velger det første. Jeg tror ikke det er verdens største tragedie. Ikke fordi det ikke var trist, men jeg vet at jeg er blendet av innfallsvinkler og medieomtale.

Tiden går, og jeg er ikke helt sikker på hvor den blir av, men det går, og det er i det minste et godt tegn. Det begynner å bli høst nå. Jeg er ikke særlig glad i høsten, før elsket jeg høsten. Nå liker jeg den, men jeg blir litt stille. Men stillhet er ikke nødvendigvis negativt.

Så hva har skjedd siden sist. Mye har skjedd, men for det meste bare hverdagssysling.

Denne bloggeposten er til Tina. Jeg savner deg, og det er ikke med vilje at jeg ikke er så lett tilgengelig om dagen. Det bare blir sånn. Jeg håper vi ses snart. Jeg er lykkelig for at du har blitt kysset av en du lenge håpet å bli kysset av.

Kjærleik er ein av livets viktigaste kjenslar.